Klanen.no

At Vålerenga ikke alltid fungerer utmerket som terapi vet de aller flest som har fulgt klubben en stund. Gjesteskribent Dag-Even forteller om sin tøffe helg som ble avsluttet på Ullevaal 

Tekst: Dag-Even // foto: Vif-fotball.no

Sist torsdag døde Joppe. Fra nå må han pisse på himmelens søppelkasser. Snut og dørvakter bør ha lagt igjen uniformen i kista. Han etterlater seg en tjafs avklippet pels, noen halsbånd og et halvspist kjøttbein. For ikke å snakke om en størkned dam av snørr og tårer. Gode minner.

Fredagen gikk med på å overbevise kolleger om at mine blodskutte øyner og lutrygg ikke skyldes fyll. Resten av helga forsvant i en tåke av dårlig søvn og trøstende halvlitere.

Så ble det omsider søndag.

Hjemmekamp og en slags påminnelse om at man enda ikke var frarøvet alle av livets godbiter. At Bodø/Glimt var dagens motstander kunne umulig være tilfeldig. Som en symbolsk takk priset jeg Herren dypt over hans storsinn og ba ham passe godt på Joppe.

Bodø/Glimt hjemme er for et sørgende menneske intet mindre enn en ren velsignelse. Takk, hvisket jeg, tok på meg skjerfet og gikk til Bohemen. Stadig optimist og med en voksende aksept over døden som en naturlig forlengelse av livet.

Lite visste jeg at i løpet av 90 minutter ville verden fylles av gulsvart gjørme, hvorpå tannbørste-formede flåter ble rodd av flirende, sydvestkledde djevler med spyttende nordlandsdialekt. Det luktet råtten fisk over alt. Gud må ha fått konkurranse. Alt gikk til helvete og Bodø/Glimt slo oss på hjemmebane.

Igjen var alt svart. Jeg fant knapt veien hjem. Til mitt indre øre skrek gråtende stemmer veien til nærmeste togskinne.

Om jeg skal finne noe positivt  må det være at jeg glemte sorgen som hadde ridd meg hele helgen og kjente på et brennende sinne og hat. En seig klump av vonde følelser fulgte meg til sengs og inn i et angstfylt mareritt.

Jeg våknet av en merkelig fornemmelse. Det kilte i beina. Kunne det være? Nei, han er borte. Likevel var han der og slikket meg godnatt over føttene. Slik han gjorde hver kveld. Uansett. Til han gjespet tilfreds og sluknet. Joppe sviktet aldri.

Jeg tenkte på hatet og sinnet jeg hadde følt tidligere. Så tenkte jeg på Joppe og innså hvor meningsløst det hele hadde vært. Jeg elsker jo Vålerenga!

Det slo meg hvor mye jeg har å lære av den lille hårtjafsen som nettopp hadde takket for seg.

Som menneske og ikke minst som supporter.

Samme mot hvem eller hvordan vi taper.

Jeg vil være som Joppe.

Lojal og tapper.

En venn for alltid.

Takk for den, Joppe.

Ære være.

Bli med i Klanen du også. Og kjøp sesongkort.