Klanen.no

Forrige fredag ga vi på vår Facebook-side bort muligheten til å følge laget tett før, under og etter kampen mot Rosenborg til en heldig vinner. Det eneste vi krevde i retur var at vi fikk noen ord om opplevelsen. Resultatet kommer her.  

Tekst: Marius Vasaasen // foto: VIF-fotball

Gleden var stor da jeg fikk beskjed om at jeg var en av to heldige som hadde blitt trekki ut til å få være med inn i garderoben til A-laget og få med oss pep-talken før kamp, pausepraten og oppsummeringa etter kampen mot trønderne på Ullevaal. Siden både denne beskjeden og selve saken blei posta på Klanens facebook-sider på selveste 1. april var det et bittelite snev av usikkerhet i huet mitt, men siden det blei skrivi tydelig at dette ikke var en aprilspøk, så var det vel neppe det. Hos kona var dermed tvilen litt større, så når klokka viste to minutter inn i 2. april spurte hu: «Nå er det ikke 1. april lenger, så hvis det var en spøk må du si i fra nå ikke sant?»

Uansett var gleden stor og jeg begynte å lure på hvordan det ville bli. Ville vi være forventa å si noe i det hele tatt? Ville spillera ha fått beskjed om hva vi gjorde der? Ville vi få oppleve at Reka tok fram hårføneren?

På forhånd hadde vi bare fått beskjed om å møte opp i god tid i resepsjonen, at initiativet til dette kom fra trenerteamet, og at det var forventa at vi skreiv noe om opplevelsen i etterkant.

Vel framme i resepsjonen hilste vi på Vålerengas arrangementsansvarlige og spørsmål om vi ville stå på våre vante plasser eller om vi ville sitte nærmere garderoben; Vi skulle jo uansett tilbake dit tidsnok til pausepraten. Vi blei sittende ved siden av Vajebah Sakor som altså ikke hadde fått papirene sine klare fra Belgia i tide til kampstart. Etterhvert blei sofaen fylt opp med skada svensker og også en norsk enga-spiller med gips på hånda. Hauger av kjente fjes fløy omkring oss; spillere både med og uten bart i tillegg til et generøst utvalg mediefolk med våre alles kjære Davy Wathne i spissen.

Plutselig var det på tide for oss å bli med inn i garderoben og vi blei fulgt inn av Morten Tandberg. Vel inne blei undertegnede litt starstruck. Ikke at det var uventa at det skulle være mange fjes der inne jeg vanligvis bare ser på nært hold på TV eller på lengre hold fra min plass på Vestbredden, men det var noe med plutselig å skulle være sammen med dem alle på en gang inne i et relativt lite rom. Rett før kamp og attpåtil i en situasjon som var interessant, men også litt klein all den tid det føltes litt uklart hva jeg egentlig hadde der å gjøre. Litt som om man hadde avtalt med naboen at man skulle stirre nøye og interessert inn i vinduet deres i ca. 20 minutter på en utvalgt lørdags ettermiddag; forsåvidt helt i orden, men altså litt pussig.

Så satt Rekdal i gang med gjennomgangen. Jeg hadde ikke med meg notatblokk inn i garderoben, men i grove trekk var dette ting som blei sagt: RBK: Vi måtte vinne duellene på midtbanen. Spillerne der fikk konkrete oppgaver med tanke på konkrete motspillere. Vi måtte vinne dueller og ikke la dem vende spillet sitt. Det siste blei vektlagt sterkt.

Eget spill: Vi skulle ha full innsats, og guts. Vi skulle avslutte angrepa våre. En spiller fikk konkret beskjed om å løpe på omtrent alt, hvis det var et snev av sjanse til å få til noe. Reka sa han ikke forventa at de fire offensive ville orke å stå hele kampen, men at det skulle være full gass så lenge det varte.

Det blei vist til flere konkrete samhandlingsmønstre der jeg ikke fikk med meg alle detaljene, men det gikk fram at det var konkrete «avtaler» og ting de hadde trent på og snakka om tidligere. På defensive dødballer skulle spillerne passe enten mann eller rom.

Til slutt viste Rekdal en liste med stikkord for dagen, som så omtrent sånn ut:
-Galskap!
-Moro
-Avslutte angrepa
-Å tørre framover
-Direkte spill, bruke bakrom

Rekdal hadde snakka i en del minutter, og han er jo intens og engasjert. Jeg husker jeg tenkte at utover at ordet moro sto på blokka og blei nevnt, var det ikke mye ellers i framføringa som minte meg på at dette skulle være moro. Kanskje greit det forsåvidt dette er profesjonelle fotballspillere, men praten før kamp var 99% alvor og jeg var litt spent på om kampen ville bære preg av at spillerne hadde prestasjonsangst og høye skuldre. Ingen andre sa noe underveis, og spillerne klappa kjapt og gira seg litt opp til kamp.

Min nye klanskompis og jeg gikk ut i resepsjonen igjen og blei sittende å prate en stund før det var på tide å bevege seg mot våre sitteplasser, for anledningen på andre sida av stadion fra der vi vanligvis står. Første omgang starta friskt for vår del, men RBK tok som de fleste veit over etterhvert og vi blei løpende mye imellom.Fem minutter før Moen blåste for pause bevega vi oss tilbake til resepsjonen igjen, og blei geleida inn i garderoben før spillerne denne gangen. Spent på hva tilbakemeldingene ville gå på etter en omgang der vi resultatmessig hang godt med, men hadde blitt satt under stort press lenge.

Fra første øyeblikk da spillerne og støtteapparatet begynte å strømme inn døra, var det summing i rommet. Bjerke og Engebretsen med sine ansvarsområder, og trenerne med sine. Spillerne var kjapt igang med å prate seg imellom med hvordan de skulle klare å komme seg med i kampen igjen. En spiller kommenterte at de ikke ville klare å holde nullen om de ikke fikk gjort noe med det kjøret de hadde hatt mot seg i første. Keeper snakka med forsvarere, og alle prata vel egentlig med alle. Rekdal kom inn og rosa spillerne for innsats og guts.

Tandberg tegna på blokka og ba om større presisjon i de første pasningene i overgangene våre. Tandberg coacha en spesifikk spiller på timing av løp og i hvilke rom han skulle gå i når. Denne spilleren så litt motløs ut etter dette, men blei kjapt peppa opp igjen av både spillere og trenere. Moesgaard hadde oppdaga at vi hadde to spillere som måtte passes bedre på på defensive dødballer, og ba om at Reka tok en avgjørelse på hvordan det skulle gjøres. Spillera bestemte seg for at de måtte vinne mye flere andreballer i andre omgang, og fikk beskjed om mer galskap og å tørre mer.

Andre omgang starta jo veldig bra, men som i første tok trønderne mer og mer over, og når vi nærma oss 80 minutter blei jeg mer og mer sikker på at vi ville komme til å slippe inn mål. Og både det jeg og spilleren i pausen hadde vært bekymra for, skjedde altså dessverre. Vi blei for slitne av å løpe etter ballen for lenge og hang ikke med når Helland og De Lanlay fant tonen i det 83. minutt. Da det andre målet kom, måtte vi komme oss ned i tide til oppsummeringa i garderoben, etter først å ha måttet oppdra en ung skaptrønder med tydelig Oslo-dialekt som ikke klarte å oppføre seg skikkelig når laget «hans» vant.

Vi sto klare ved siden av garderoben før spillerne, og nå var stemninga ikke spesielt god. Spillerne var tydelig misfornøyde med tapet, og jeg prøvde å gi uttrykk for at jeg i alle fall var fornøyde med innsatsen. Det var mye fram og tilbake med Rekdal og noen spillere ifm. intervjuer og sånt, men Rekdal kom inn og rosa spillerne for innsatsen, og sa at de til tross for tapet fikk til en del ting. Han ba dem forberede seg til ny treningsuke og deretter Stabæk på lørdag. Så takka han oss for kampen idet han passerte ut igjen på vei til neste intervju.

Stemninga var laber og noen spillere sparka i benken, mens andre bare satt og deppa. Et par spillere takka alle for kampen (kaptein Grindheim takk også oss), og etter en kort stund blei det klart for oss at det neppe ville skje noe mer enn depping og dusjing. Da bestemte vi oss for å gå før kikkerfølelsen blei altfor påtrengende.

Alt i alt var dette en veldig interessant opplevelse. På samme tid var det egentlig ingen oppsiktsvekkende ting som skjedde, men jeg synes tonen var veldig god i garderoben etter forholdene (tap) og det var kanskje mest interessant å overhøre diskusjonen spillerne imellom i pausen.

Bli med i Klanen du også. Og kjøp sesongkort.