Klanen.no

Det er en blytung dag, Odd Iversen har forlatt oss. For meg er Odd «Ivers» Iversen mitt første Vålerengaminne, og også starten på et langt supporterliv.

Tekst: EspenB

Odd Iversen spilte for Vålerenga fra 1975 til 1980.

Jeg var 6-7 år gammel og stefaren min dro meg med på Bislett. Vi skriver 1976 eller 1977. Jeg hadde vært der før også, men husker lite eller ingenting av det. Akkurat denne kampen hadde Ivers starta på benken. Han hadde vært ute med skade i noen kamper, og Vålerenga trengte ham inne på banen igjen. Et forventningsfullt sus gikk gjennom Bislettpublikummet da vi så han begynte å varme opp.

Så kom det taktfast fra tribunen: Ivers! Ivers! Ivers! Ivers! Ivers!

Det var stort for en liten guttunge å se at noen kunne være så populær. Det er mitt eldste Vålerengaminne. En helt ny verden åpna seg for meg. Akkurat der, og akkurat da kom den første kimen i et livslangt kjærlighetsforhold til Vålerenga. Det har vært min klubb siden. Jeg har sunget din ære og jeg har grått våre tårer siden den ettermiddagen.

Jeg samla på autografer på den tida, men fikk aldri tak i Ivers sin. Etter kampene på Bislett var vi inne i garderoben og sloss med sportsjournalistene om oppmerksomheten til spillera. Sånn er det ikke lenger.

Nå er ikke Odd Iversen lengre heller. Det er usigelig trist, og mine tanker går til sønnen Steffen, som er seriemester med Vålerenga, og resten av familien.

Hvil i fred, Odd. Jeg glemmer deg aldri, og jeg sier som en av mine venner: Lær dem å skyte på hel volley der oppe.

Bli med i Klanen du også. Og kjøp sesongkort.