En vordende grinebiters bekjennelse
Ja, jeg innrømmer det – jeg har vært bitter, jeg har vært grinete, og jeg har vært skeptisk til å gi surt erverva kroner til aksjeselskapet. Hvordan i er det mulig at Vålerenga nok en gang, for n’te gang, kun kort tid etter forrige krise, er der på nytt? Hva er greia liksom? Skal jeg ta regninga, skal jeg som supporter puges for penger, fordi finansfiff og blåruss på Valle ikke ser forskjell på pluss og minus, og ikke en gang klarer å selge reklameplass på vår stolte drakt?
Tekst: @krusedUlrik
Klubben har i en del år nå blitt forvalta av trendnisser, blåruss og andre hattifnatter. I disse åra har klubbens kultur og identitet, tufta på kjerneverdier som åpenhet, ærlighet og redelighet, blitt rasert og pissa på av nevnte forvaltere. Vi som har fulgt klubben fra fødsel eller da kallet kom, vi har følt oss fremmedgjort fra vår egen klubb – det var ikke lenger «vår klubb». Markedsnissene sørga for det, de ville ha seg en lukka bedrift, en «merkevare». «Merkevaren» måtte for all del ikke forstyrres av engasjement og eierskapsfølelse fra supporternes side – passive konsumenter passer bedre! Klubbens egentlige sjel, dens identitet, ble skyfla inn på et mørkt og trang lite kott oppe på Valle, kun tatt frem ved festlige anledninger og fine taler for sponsorer og markedskreftene.
Så kom krisa – eller krisene som det har vist seg at det er snakk om. Kassa er tom, fotball er ikke hipt, «merkevaren» Vålerenga selger ikke godt nok fordi kanapebordene er bedre andre steder og gud veit hva som er årsaken. Og så er finansfiff og blåruss på Valle, som ikke ser forskjell på pluss og minus, og ikke en gang klarer å selge reklameplass på vår stolte drakt, som har brukt år på å fremmedgjøre meg fra min egen klubb, faen meg frekke nok til å be meg om å stille opp med surt erverva kroner og dugnad for å berge klubben? Hva faen!?
Kampanjen «Det er vi som er Vål’enga!» sparka i gang. «Krise, det brenner på dass!» ble det ropt. Kjøss meg i rævskjegget, tenkte jeg og mange med meg. Fraværet av informasjon, både hvorfor det var krise, hvor stor krisa var, og hva man gjør for å unngå lignende kriser ble etter hvert kleint og klamt. I lukka og åpne forum ble etter hvert kampanjen reine mobbeofferet – innsamla beløp tilsvarte knapt en månedslønn for visse godt gasjerte spillere (også kalt «gammel moro»).
Men så, i går, var det krisemøte på Valle. Jeg var der. Hvem som har vært omdømmerådgiver for klubbleder og administrasjonssjef aner jeg ikke, men vedkommende kunne nok fått solgt inn både reservasjonsrett og Kina-knefall på fem minutter. En åpen og ærlig Stig Ove Sandnes sammen med en prega Åge-Petter («skjerfet») snakka ut – om «gammel moro», om utfordringer, om tv-avtaler og sponsorer. Stemninga var kanskje ikke jovial hele tida, men jaggu kan det fungere i et slitent parforhold å snakke sammen!
Alle detaljer i alt som ble sagt får referentene ta seg av. Det jeg synes var så euforisk forløsende å høre var at man i klubben nå innser at klubbens største aktiva, den sterkeste verdien vi har, er klubbens identitet. Klubben vår! Det er supporternes tilstedeværelse på kamper som gir oppmerksom og sponsoravtaler, det er vårt engasjement som driver klubben fremover, det er vår vilje til å pantsette hus, kjerring og unger for å gi litt penger til kassa som berger klubben. Og for å sikre at vi gidder det innser nå klubb og administrasjon at vi som supportere ikke må fremmedgjøres. Tilbake til røttene, tilbake til en åpen, ærlig og redelig klubb!
Selv om ikke kriser og alt vondt snur i et totimers krisemøte, selv om kniven måtte opp mot halsen og selv om fagre løfter også skal følges opp, så er jeg letta, glad og styrka etter å ha vært på møtet i går. Jeg har fått trua på at nå – denne gangen – kommer vi til å gå ut av denne krisa sterkere enn noensinne. Det er nå de evige blodsbånda mellom klubben og supporterne lages. Selv om det er en sped begynnelse; den 7. mai 2014 ble Vålerenga gjenfødd som vår klubb – ikke en «merkevare» forvalta av blåruss! Dette skal vi være med på, dette skal vi klare – vi skal berge klubben vår på rekordtid!
I dag gir jeg penger til «Det er vi som er Vålerenga!». Det har også Spetalen, Isko Boys og mange andre gjort.
Gi det du kan, alle monner drar – og husk!«Når pengene i kisten klinger, (Vålerenga)sjelen ut av skjærsilden springer!» (Fritt etter Johann Tetzel)
