Klanen.no

For noen er terskelen for å kunne reise på bortetur med Klanen høyere enn andre. Heldigvis gjelder ikke dette for skribenten av dette reisebrevet, selv om hun har flere utfordringer enn mange. Denne saken bør inspirere mange til å komme seg på tur. 

Tekst: Birgitte Reitan

Mine turer med Bohembussen startet med en mail til styret. Jeg har vært Vålerengasupporter i 10 år, og har stort sett vært på alle hjemmekamper og dratt på noen bortekamper med privatbil (maks en langtur i året). Vinteren var i år som alle andre år: lang og kald. Jeg kunne nesten ikke vente til seriestarten i slutten av mars.

Den opprinnelige planen var å kjøre privatbil oppover til Molde, men den planen ble ikke noe av da sjåføren ikke fikk fri fra jobben. Plan B var å ta Bohembussen med en venninne, heller ikke denne planen ble noe av. Det var to uker til kampen i Molde og jeg begynte å få litt panikk for at jeg ikke skulle komme meg til Molde. «Helvete. Også i år må jeg heller se kampen på TV, fordi ingen kan eller vil reise Norge rundt for å dra på kamp.»

Fordi jeg sitter i rullestol og ikke kan gå 1 meter, er jeg fullstendig avhengig av hjelp for å komme meg om bord i bussen. Derfor endte jeg opp med å gjennomføre plan C; å få en tilfeldig Vålerengasupporter til å løfte meg om bord. Jeg sendte mail til styret 2 uker før seriestart og forklarte situasjonen, og spurte om de var villig til å yte litt ekstra ved å hjelpe meg og rullestolen på bussen. Jeg skrev i mailen om min traumatiske oppvekst. Traumatisk i den forstand at jeg er oppvokst 10 min unna stasjonsbygda Lillestrøm. Det fører til at alle de supporterne jeg kjenner som er ivrige nok til å ta seg fri fra jobb for å se en bortekamp, heller drar for å se bøfla spille.

Styret sa ja til å hjelpe meg med det meste av disse problemene, men svarte at de selvfølgelig ikke kunne gjøre noe med min oppvekst. Etter noen mail og telefoner om hvordan rullestolen skulle komme med, var alt nesten alt klart. Jeg fikk en til levere et par rullestolskinner noen dager før som ble plassert på Klanskontoret. Fredag 28. mars kl. 08.00 sto skinnene klare utenfor Bohemen. Rullestolen fikk med god margin plass inni bagasjerommet, og jeg ble plassert ved et jentebord med to jenter ved navn Ine og Line.

Jeg har aldri vært bekymret for å bli båret, og var det heller ikke nå. Jeg har blitt båret av jenter, gutter, svake folk, sterke folk, edru folk og sterkt berusede folk, så å komme seg av og på Bohembussen gikk som en drøm. Dette kan også ha noe med å gjøre at jeg kun veier 25 kg, så man trenger ikke akkurat å være en vektløfter for å klare den oppgaven.

Noen dager senere prøvde jeg meg på en hockeymatch også, og møtte noen av menneskene fra Molde, og fikk høre av Frode i styret: «Det var jo ikke noe problem å ha med deg til Molde.» Og selvfølgelig var det ikke det, fordi det var jo Ine som drasset på meg inn og ut av bussen til og fra Molde. To uker senere fikk jeg høre på turen til Haugesund at dette var fordi gutta ikke turte å bære på meg, men skyldte på at de trodde jeg var mest komfortabel med å bli løftet av en jente. Der gikk den illusjonen opp i røyk, at ingen Vålerengafolk er pingler.

Siden Ine og Line hadde drasset på meg hele turen nesten som noen klansfaddere, fikk de billettene til kampen gratis. Jeg dro frem ledsagerbeviset, og fikk 3 billetter til prisen av 1. Stadion er bygd slik banen er gravd nedenfor bakkeplan, slik at man sitter litt oppe i høyden når man kommer inn på stadion. Dette er supert når det kommer til rullestol. De hadde til og med et eget sted på bortetribunen jeg kunne stå og se banen ganske bra, også under tak. Men som den vanskelige Vålerengasupporteren jeg er, liker jeg ikke kun å se på fotball. Jeg liker å synge sammen med resten. Dette gikk ikke på denne stadion. Derfor får ikke denne stadion en toppkarakter av meg. Jeg vil ha i både pose og sekk. Jeg vil helst se det meste av det som foregår på banen, men også få muligheten til å være engas tolvte mann.

Turen hjemover gikk fortere enn turen til Molde, mye på grunn av at vi endelige skulle vekk fra alle bønda igjen, men også fordi jeg sov store deler av hjemturen. Når ikke altfor mange tok turen til Molde, var det veldig deilig å være liten slik at jeg kunne legge meg godt til rette i toseteren jeg hadde for meg selv. Ettersom turen til Molde ble veldig fin tur til tross for tap, bestemte jeg meg for å prøve meg på nok en langtur til to uker senere.

Denne gangen til Haugesund. Det så litt mørkt ut en periode for at jeg ikke skulle få dra, da jeg var syk hele uka før vi dro. Jeg bestilte bussbillett med feber og håpet på det beste. Jeg våknet lørdag morgen feberfri og var klar for ny tur!

Jeg møtte de nye bekjentskapene, og på ny var jeg klar for mange timers busstur. Til Haugesund var det nye folk som styrte musikken, og det ble spilt musikk for enhver smak. Jeg personlig fikk høre på min yndlingsartist, så da var jeg storfornøyd resten av turen. Vi kom frem til Haugesund, og prøvde oss først på en veldig brun pub med trapper (nok en gang var det Ine som bar meg), men der var det ikke TV og hockey, så vi forflyttet oss raskt til sportspuben hvor rullestolen kom rett inn.

Å snakke med lokalbefolkningen i Haugesund var utfordrende, men da kom rullestolen godt med. Da jeg ikke en forsto et kløyva ord av hva en mann på sportspuben prøvde å si, var det bare å stirre dumt på han og late som om jeg var tilbakestående – selv om det heller var han som hørtes sånn ut.

Også denne gangen spurte jeg de som hadde hjulpet meg på turen, Ine og Monica denne gangen, om gratis billett med mitt flotte ledsagerbevis. Men da ville heller Ine betale denne gangen. Ikke noen snyltere på bussen med andre ord, selv om jeg gladelig hadde betalt alt selv denne gangen også, som takk for all hjelpen.

Haugesund Stadion likte jeg mye bedre enn Røkkeløkka. Selv om det var trapp opp til tribunen, kunne jeg stå på akkurat samme sted som de andre. Jeg kunne gjøre det jeg kom for å gjøre, å støtte gutta på banen. Jeg var avhengig av behjelpelige folk som ville løfte stolen opp, men det er vel ikke et problem når man er på kamp med Klanen og andre vålerengasupportere. Haugesund Stadion hadde riktig nok ikke tak, men jeg drar heller ikke på kamp for å sitte kose meg med et pledd med en pølse i hånda. Så alt i alt, drar jeg heller tilbake til Haugesund Stadion enn Røkkeløkka. Der får vi også med oss poeng hjemover til Oslo.

Som de aller fleste sikkert har fått meg seg nå, punkterte vi på vei hjem og ble stående i 3 timer. Så rutinert jeg hadde blitt av 1 tur med Bohembussen, hadde jeg tatt med meg en hodepute, noe jeg var sjeleglad for da vi sto bom stille midt på natta. Jeg duppa litt og mellom slagene kom Jostein eller reisesjefen bak i bussen og lurte på om jeg var interessert å skrive litt om hvordan det var å dra på bortekamp med rullestol, om stadionene og sånn. Og da fikk jeg også en anledning til å klage litt over at jeg ikke kommer inn på Bohemen!

Det resulterte i nummeret til Jostein, slik at jeg bare kunne ringe hvis jeg ville ta meg en tur på Bohemen. Jeg har hatt to innholdsrike langturer, og regner med at jeg blir med på mange flere borteturer i år og årene fremover. Jeg har ikke angret et sekund på jeg sendte styret den første mailen! Så min oppfordring er som følger; ikke reis med Bohembussen. Det er så sinnsykt deilig med en egen toseter alene.

Nei da! Når jeg klarer å komme meg på borteturer, så klarer faen meg du det også. Er bare å bruke dine ben og traske opp noen trinn på bussen, og vips du er på vei for å støtte klubben i ditt hjerte.

Bli med i Klanen du også. Og kjøp sesongkort.