Klanen.no

Dette er historien om hvordan en supporter ser ut på innsiden dagene før den største dagen. Glede og frykt. Ettertenksomhet. En følelsesmessig berg og dalbane. Himmel og helvete.

Tekst: EspenB // Foto: klanen.no

Ventetida har vært lang. Det er den viktigste kampen for meg i år. Vålerenga mot Lillestrøm hjemme. Sesongen har vært en skuffelse, og  jeg vil ha oppreisning. Jeg vil ha valuta for penga. Seier mot Lillestrøm gir meg det. Jeg har måttet vente til nest siste seriekamp for dette, og det gir mening med en oppsummering av opplevelsene hittil i år.

Denne sesongen har gitt meg mye. I år har Vålerenga trukket meg gjennom søla, fika til meg i trynet og fillerista meg tom for følelser.
Som vanlig hadde vi en tidlig cupexit. Jeg har fått Rimibowl trøkka nedover huet, og det har vært krangling internt i klubben. Legg til elendig innsats av spillerne i mange kamper, en trener ingen hører på lenger, og en politietterforskning som topp på kransekaka.
Det er opplevelser som har fått meg til å tvile på min supportergjerning. Rimibowl gikk uten meg på tribunen, jeg klarte ikke å reise på kamp. Det var ikke mitt Vålerenga som spilte i det jippoet der. Jeg har faktisk ikke hatt på meg drakta etter den Rimigreia. Det blir feil for meg. I overkant følsomt kanskje, men sånn er jeg. Kanskje er drakta på plass igjen neste år.

Sesongen har gitt meg mange gleder også. Først og fremst de altfor få kampene vi vant. Noen ufortjent, men seier er seier. Hvert mål er en opptur. Jeg har hatt det gøy på borteturer med gode venner og høy stemning. Jeg har opplevet å bli sunget for som bussansvarlig som takk for god innsats. (selv om Vålerenga tapte kampen) Jeg har fått være med på kamper der Klanen har vært store. Tifoen på Åråsen var massiv. Å synge sving mot langside på Nadderud var herlig. Vi har slått Lyn og Skeid i år, og jeg hadde gode opplevelser på Ekeberg under Norway-cup.

Alt dette kverner gjennom hodet dagene før dagen. I tillegg til tidligere kampopplevelser mot Lillestrøm, selvsagt.
Jeg går fra å være ravende optimist til depressiv grinebiter på sekunder, så snur det like fort igjen. Vi taper, vi vinner! Vi taper, vi vinner!

Tør jeg håpe på seier etter det jeg har sett laget prestere i år? Har jeg i det hele tatt lov å tenke tanken? Kan jeg regne med at gutta på laget gir 100%? De må ha dagen for å vinne sånne kriger. Hva om vi blir overkjørt og taper stort. Hvordan skal jeg orke å se folk i øya igjen da? Jeg gruer meg til kamp. Det blir ett helvete! Jeg vil ikke gå, jeg blir hjemme. Faen! Jeg fikser ikke tap mot Lillestrøm.

Så snur det, og  jeg tenker at vi har godt grep om Lillestrøm. Dessuten er Lillestrøm ræva i år. De har vært i sumpa i hele tiden, selv om de har kjøpt nesten to fulle fotballag. Jeg tenker på god statistikk de siste åra. Kampene mot LSK lever alltid sitt eget liv. Vålerenga elsker å slå Lillestrøm. Viljen til å vinne er enorm. Tenningsnivået til gutta er på topp i disse kampene. Jeg har sett Vålerenga slå Lillestrøm mange, mange ganger! Klart gutta tar dette! Det finnes ikke tvil. Vi ruller over dem og vinner. Lett! Hurra! Jeg gleder meg skikkelig til kamp. Klarer ikke vente til søndag klokka seks! Kom igjen, Enga!

Så kommer tvilen snikende. Igjen.

Det eneste jeg er helt sikker på, er at jeg kommer til å møte venna mine på Bohemen før kampen, og jeg kommer til å drikke noen angstfordrivere, Jeg kommer til å reise opp til Ullevål med skrekkblandet fryd. Jeg kommer til å synge meg hes. Dette er kampen jeg har venta på i hele år. Drit i resten av sesongen. Det er nå det gjelder.

Slå Lillestrøm!