Klanen.no

Vålerenga, Storhamar, London Knights og HC Minsk spiller continental cup på Hamar. På siste kampdag måtte Storhamar ha hjelp fra et svakt, pusete Minsk-lag som ikke hadde gjort noe nevneverdig de to første kampene da de møtte VIF.

Tekst: Skog

Sjokkerende nok ble kampen en av de styggeste som har blitt spilt i Norge noensinne. Hviterusserne var helt rabiate og på ett tidspunkt ble en linjedommer angrepet og slått. Der og da var det ingen som skjønte hva som foregikk, men det gikk rykter om at Hviterusserne manglet køller. De hadde blandt annet prøvd å bytte køller mot sprit de sannsynligvis hadde smuglet med seg, hvor absurd det enn høres ut.

De prøvde til og med å raske med seg køller motspillere hadde mistet på isen. Øystein Olsen måtte bort og kreve å få tilbake kølla si fra benken dems. Det skulle komme fram senere at en person med tilknytning til Storhamar hadde kommet inn i garderoben dems med en haug med køller for å gi dem en grunn til å yte mot oss. At det betydde å prøve å skade så mange motspillere som mulig er mildt sagt snodig.

Vålerenga 13 x 2 min og 1 x 20 min.
HC Minsk 27 x 2 min, 2 x 5 min, 2 x 10 min og 3 x 20 min.

Kampen etter gikk mellom Storhamar og et London Knights lag Vålerenga var klart best, men veldig uheldige mot. Vi klarte bare 1-1 på fredagen. Allikevel hadde de ikke imponert nok til at et relativt skjerpa Storhamar hadde klart jobben: Å tape med mindre enn fire mål.

Det som fulgte er det jævligste jeg har sett på en hockeybane. Storhamar-spillerne gadd såvidt gå på skøyter, og keeper (Jonas Nordgren?) slapp inn mål fra midtsonen mellom beina blandt annet.

Den eneste spilleren som så ut til å gidde å yte noe som helst var Smirnov. Her snakker vi ikke dårlig innsats pga manglende motivasjon, her er det snakk om å vise med all tydelighet at her gir vi faen og legger oss – med landslagssjefen og forbundstopper på tribunen. Ikke bare lot Storhamar London vinne lett, mange blandt hjemmepublikummet jublet for hver scoring laget slapp inn. Selv ble jeg ledd opp i trynet av en ordensvakt: «Haha, det blir ikke noe tur til Zurich på dere».

Det var så jævlig at etter kampen ble trener Rune Gulliksen nærmest overfalt av en rasende sportsjournalist som krevde å få vite hvorfor de la seg.

En London Knights-spiller som ble kåret til turneringens beste og fikk et sølvfat, bare kastet premien inn i spillerboksen til Storhamar mens han ristet på hodet.

Senere trakk HEAS sponsoratet sitt fra Storhamar (som ble erstattet av Eidsiva) og kjørte reklame på vantet på Jordal istedet med påskriften «Fjøskraft fra Hamar».

Det er åpenbart at Storhamar ikke hadde mye motivasjon til den kampen, men dersom de hadde vist interesse for å prøve å vinne kunne man vist noe forståelse. Men det var en helt åpenbar leggmatch – og det værste er at det skjedde med smil, latter og applaus fra majoriteten av Storhamar-fans og funksjonærer i hallen.

På den tida levde norsk hockey i et nesten totalt medievakuum, og det skal kanskje Storhamar være glade for. Noen elektroniske spor er dog å finne.

Storhamar ødela for Vålerenga
Vålerenga reiste i sinne
Bryter med Storhamar

Dette vil for evig og alltid stå som en svart flekk på Storhamar som idrettsklubb.