Klanen.no

Klanen har i mange år vært en stor, broket gjeng. Det har vært høyt oppunder taket, og plass til de aller, aller fleste. Nå opplever man nå for første gang på mange år samordna utmeldinger. Er det fordi takhøyden ikke er høy nok lengre?

Mange har vært med mye lengre enn meg, men jaggu har mange vært med kortere også – for eksempel de fleste som nå har meldt seg ut. Derfor mener jeg meg berettiga til å mene litt om det hele.

I enhver organisasjon har unge, frustrerte menn sin naturlige plass. De er nødvendige for å drive organisasjonen framover, og de har arbeidskapasitet – og gjerne også noen visjoner som sørger for å holde organisasjonen vital og «i tiden».

Like viktig i vår organisasjon er gamle grinebitere. Det gamle flasset som holder igjen når unge, frustrerte menn er på vei inn i den aller største villfarelsen.

Med en slik «arbeidsfordeling» er det ikke rart om det blir en og annen konflikt. Og det er det hele tiden. Folk som for tjue år siden applauderte driting i postkassa til folk som hadde samme etternavn som noen som spilte på Lillestrøm synes nå at unggutter med hang til å vifte med flagg er uoppdragne drittunger.

Et sted midt i dette systemet sitter det et klansstyre, valgt av årsmøtet til å få alle til å trekke i samme retning. Som regel er det enklest når Vålerenga vinner, og vanskeligst når Vålerenga taper. Denne faktoren gir nemlig direkte utslag på hårsårheten til folk.

Klansstyret har de senere årene godtatt og til dels applaudert en utvikling der noen gjenger har fått ta seg godt til rette sentralt i våre rekker, mens de samtidig har bygget en sterk intern kultur. En av disse har vært Sirkus Vålerenga, som har bygget en kultur basert på den stående, syngende supporterkulturen – og ønsket om å støtte Vålerenga på en ekstremt ekstrovert måte. De kaller seg Oslos Utvalgte, og hverandre for brødre – og er villige til å ofre mye både for Vålerenga og ikke minst hverandre og sitt eget prosjekt.

Strategien har til dels vært kritisert fra de «eldste og mest grinete». De mener at klansstyret nå får som man fortjener. De «yngste og mest frustrerte» mener på sin side at klansstyret ikke er noe annet enn gammalt, grinete flass – og mener også at klansstyret får som man fortjener.

Kjære folk. Nå må dere ta dere sammen. Ingen ytterpunkter kan aleine dra lasset i alt – hvis alle skal trekke i samme retning.

Kjære gamle grinebitere. La de unge få holde på litt, og prøve seg fram. Ett sted går grensen, det er greit nok – men er du av dem som bare kjefter og aldri gir ros for det som faktisk er bra – kan du begynne kjefterunden med å ta en runde med deg sjøl. Det er lett å miste fokus her – husk at det i det store bildet bare er en ting som gjelder, og det er å støtte Vålerenga – gjerne som stående, syngende supporter.

Kjære unge, frustrerte menn. Prøv å la noe passere forbi. Forstå at det finnes en grense for hva gammalt flass finner i seg av endringer, og (for den saks skyld) atal oppførsel. Det er også fort gjort å bli veldig navlebeskuende i jaget etter å være den ultimate supporter. Det er lett å miste fokus her – husk at det i det store bildet bare er en ting som gjelder, og det er å støtte Vålerenga – gjerne som stående, syngende supporter.

Jeg mener takhøyden er like god som den har vært så lenge jeg har vært med i Klanen. Jeg mener også at hele klansstyret representerer en slik linje. Jeg tror resten av Klanen, og noen utenfor også, kommer fram til samme konklusjon om ikke veldig lenge. Jeg håper (og gleder meg til!) at vi er der allerede i 2013: Året Vålerenga tok serien og cupen i fotball, vant bøtta i hockey – og Klanen var unike i Europa. Eller best i Groruddalen, om ikke annet.

*****************************************************
Morten Nydal er «distriktspolitisk talsmann» i Klanen og sitter i Klanens styre, men uttaler seg stort sett på egne vegne i spalten MortenNsDagbok