Klanen.no

Klanen er et av fotball-Norges sterkeste merkevarer. Klanen er bygd på en unik kjærlighet til Vålerenga, på ære og trosskap, et dårlig rykte vi har tatt godt vare på, og evnen til å sette klubben foran alt. De andre er flass og bønder, Vålerenga og Klanen er det som gjelder. Derfor har vi blitt størst og best. Men nye generasjoner tukler nå med skaperverket. Igjen.

Tekst: MortenN, Distriktspolitisk talsmann

Alt var bedre før. Ihvertfall det som er dårlig nå, for det var der ikke før. Det som er bra nå, og som var dårlig før – skulle bare mangle at har blitt bra. Og slik starter denne soga.

Jeg har hørt om det siden jeg for ti år siden virkelig begynte å engasjere meg i Vålerenga og i Klanen, dette at vi står ved et slags stup. Samholdet er der ikke lengre. Selv folk som akkurat har fylt tjue kan fortelle at det var bedre før. – Hva da? spør jeg. – Alt, svarer de.

Jeg er ikke så sikker på om alt var bedre før. Jeg er ganske sikker på at det alltid har vært slik, ihvertfall i snart femten år – omtrent like lenge som Klanen har måttte tenke konsolidering og ikke bare «fremad i alle retninger». Derfor blir jeg ikke veldig bekymret over at eldre generasjoner er veldig bekymret over hva de unge holder på med i seg selv, og det har jeg heller aldri virkelig vært.

Motoren i systemet vårt må nemlig være det ungdommelige pågangsmotet. I energien de yngste legger inn ligger evnen til utvikling og framdrift, en helt uvurderlig faktor for å befeste Klanens posisjon som den største og beste supporterklubben i Norge. For ikke å si Norden. Antagelig er vi unike i Europa også.

De «eldre» sin funksjon er å holde igjen, og å lære de nye generasjoner forskjell på riktig og galt. Med andre ord: Sørge for at energien blir brukt i riktig retning.

Denne rollefordelinga har vært slik så lenge jeg kan huske. I praksis har den vært løst med vekslende hell.

En av de store interne fightene vi har hatt var striden rundt Unge Enga. Den gangen valgte «de gamle» en kraftig konfrontasjonslinje, som gjorde at Unge Enga tiltrakk seg mye rusk og rask, og ble til noe helt annet enn grunnleggeren i sin tid hadde sett for seg. Det ble mye bittert og personlig, og det er fortsatt folk som ikke snakker sammen mange år etter man egentlig var blitt venner igjen.

En tid etter dette kom undertegnede inn i styret, og kunne merke seg en helt annen strategi da nye ultrasgrupperinger var under oppseiling for et par år tilbake. Vi kjenner dem i dag som Sirkus Vålerenga og Ikaros. Samtidig kan også Isko Boys også kan regnes inn under ultras-parablyen i dag. Inkludering og ansvarliggjøring har vært strategien til styret, og mange har vært enige i at dette har vært veien å gå.

I disse dager er imidlertid mange uenige i at dette er rett strategi. Mange føler at «de unge» nå får ta seg vel mye til rette, at de får skjemme ut Vålerenga (for ofte), at de pådrar Vålerenga bøter med altfor mange pøbelstreker. «Styret må ta grep!» er gjennomgangsmelodien her, enkelte mener sogar ikke engang det lar seg gjøre – fordi klansstyret skal være infiltrert av en ond, ytterligående politisk kraft av et eller annet slag (som regel en kommunist-facistisk en).

Som nevnt blir jeg i utgangspunktet ikke veldig skremt av dette, men i det siste så synes jeg at jeg merker en meget, meget farlig utvikling.

De nye ultrasgrupperingene kan fra utsida av se ut som de er bygd på en unik kjærlighet til seg selv, og evnen til å sette seg selv, sin måte og sin vei foran foran alt. De vil bli størst og best. Å støtte Vålerenga er ikke målet, men middelet på vei mot suksess. De er bedre enn andre, gjør ting de riktig tingene – de er av seg selv de utvalgte, og gir blanke faen i hva andre synes og mener.

Jeg tror sannheten ligger et annet sted enn hva jeg skriver i forrige avsnitt, men mange tolker situasjonen slik. Enkelte i grupperingene burde dog kunne kjenne seg noe igjen i hvordan man beskrives.

Det er meget viktig at Sirkus Vålerenga, Ikaros og Isko Boys kommer på banen og avmystifiserer seg ovenfor resten av Klanen og Vålerenga. Hvem er dere? Hva vil dere?

Styret vil sørge for at dere får en skikkelig mulighet til dette. Det blir bra for dere, det blir bra for hele Klanen.

Men vi må gjøre noe allerede nå. For å igjen bli EN stor gjeng er at alle nå erkjenner et ansvar. Alle aktive medlemmer må ta ansvar for seg sjøl og for de rundt seg, og ta en jævla viktig sjekk: Er jeg her for Vålerenga? Er det jeg gjør nå det beste for Vålerenga? Hva kan jeg gjøre for Vålerenga?

Det er der det må begynne. Hvis all energien som i dag brukes på å kjefte på noen som burde tak tak i noen andre kommer vi fryktelig langt.

Dette gjelder alle leire, gammel som ung.

I det hele tatt høres det ofte ut som om alle jeg kjenner til som har vært så vennlige å ta på seg noe som helst av ansvar og dugnadsånd er flass, enten fordi det de gjør er feil – eller fordi man ikke gjør det som burde gjøres. Jeg er er forbauset over hvor mye energi som brukes på å klage, og hvor lite interesse det er for å bidra til å gjøre ting bedre. Prøv i det minste å krydre kritikken med ros – for det finnes da rom for slikt også.

Jeg skal avslutte med å yte min skjerv i forhold til mer positive tilbakemeldinger:

Kjære Sirkus, Ikaros og IB. Tusen takk for den enestående innsatsen dere gjør med å lage liv og stemning som stående, syngende supportere på tribunen! Den er helt uvurderlig! Hvis dere som er med i disse gjengene nå kan krydre dette fantastiske bidraget med å slutte å oppføre seg atalt mot andre Vålerenga-supportere (og kanskje begrense det mot en del andre også) så kommer det til å bli med flere på kamp, flere som kan hjelpe dere med det eneste målet vi må og skal ha sammen: Flest mulig stående, syngende supportere på kamp!

For så enkelt er det altså: Vi står sammen, og kjemper – og vinner til slutt.

*****************************************************
Morten Nydal er «distriktspolitisk talsmann» i Klanen og sitter i Klanens styre, men uttaler seg stort sett på egne vegne i spalten MortenNsDagbok.