Klanen.no

EngaSang

Vålerenga – Lillestrøm er ikke noe derby. Det er en hatkamp, en klassiker, ett høydepunkt i en traurig norsk serie. Men Lillestrøm har ingenting med Oslo å gjøre – dette er ikke noe derby.

Av: Livar Neset

Det ekte Oslo-derbyet i øverste serie, mellom oss og Lyn, kan heller ikke sies å framstå som et derby. Det har derfor blitt slik at den store stemningsprøven står i kampene mot Lillestrøm. Sjøl husker jeg det slik at vi stort sett er uslåelige borte, men har fått noen nesestyvere hjemme. God stemning har det vært, trolig den beste i Norge på gode dager.

Det var ingen god dag på søndag. Tilskuertallet er en sak, 11000 møtte opp til det som skulle være heiteste lokaloppgjøret i norsk fotball. Men hvor var det blitt av bøfla? I første omgang kunne vi skimte rundt tretti som bevega seg nede mot midten. Først etter pause hørte jeg noe videre til dem. Jeg skulle ønske jeg kunne si dette var grunna den enorme innsatsen i svingen vår, at det var umulig å høre noe. Nei, det var ikke helt
ræva, det var bare ikke det trykket og den stemninga jeg forventer mot Lillestrøm.

Spillet, de siste kampene, tabellsituasjonen, lagets innsats – alt dette påvirker oss sjølsagt. Men jeg så heller ingen vilje hos oss til å løfte oss over den kjipe sits’en vi er i. Jeg er veldig glad vi ikke hetsa KFL for manglende lydnivå mer enn vi gjorde, det stod ikke så bra til med oss heller.

Ett stemningsskapende element var absolutt istykkerrivinga av KFL-banner som på ymse vis hadde havna på våre tribuner. Hadde vi sett øl-og-heroin-banneret som blei holdt opp mot Miniklanen ville nok også stemmevolumet økt noen hakk.

Det er desverrre mindre og mindre grunn for nøytrale tilskuere å se Vålerenga.