Vålerenga – Fredrikstad
EngaSang
16. mai. Fotballens store festdag. For et Vålerenga som stod med null hjemmeseire var utsiktene til å kunne feire nasjonaldagen med hevet hode dystre.
Av: Greger Thorvaldsen
Sjøl hadde jeg væffal jævla små forhåpninger om noe som helst. Det at vi skulle klare å vinne på en sånn merkedag, sågar runden etter en seier, kunne jeg aldri forestille meg, gammal og bitter som jeg er. Men så er det dette med Vålerengas evne til å imponere når man minst venter det da.
Eller… imponere og imponere fru Blom. Men Vålerengas evne til å levere tjue gode minutter midt i første omgang, for så å forsvare seg til en seier på hengende håret, den er det ikke mye å si på! Skål!
Plankehaugen på kort bortetur betyr mange busslaster med supportere, og de skal ha for at de klarte å fylle opp VG-svingen ganske brukbart. Bare synd at de ikke makter å følge opp med vokale prestasjoner. Det er jo kult å vite at man har syngi ut bortefølget som gjester Ullevaal, men det fjerner litt av moroa når konkurransen er totalt fraværende.
Klanen gjør en brukbar jobb, særlig i første omgang. Bra variasjon i sangene, og forholdsvis greit trøkk. Det som for øvrig plager meg litt er at Vestbredden gjør ganske lite ut av seg, og at Bendit må dra mesteparten av lasset. Jeg synes vi som supportergjeng er på vårt beste når begge tribunene kan lage liv, og begge tribunene er i stand til å dra i gang den andre. Jeg har opplevd at bredden drar i gang Bendit, selv om det motsatte forekommer oftere, så vi får skrive FFK-kampen på kontoen for «dårlig dag på jobb» for gjengen på Vestbredden.
Utover i andre omgang dør det litt ut på tribunene, riktignok i takt med at gutta på banen presterer mindre og mindre, og selv om det er synd så er det forståelig at det er vanskeligere å gi 100% når man har hjertet i halsen, og årets første trepoenger på eget gress ser ut til å glippe. Når det er sagt, så skal det nevnes at jeg noterer meg to punkter når det gjelder synginga i andreomgang: En sang som blei snekra sammen på busstur til Molde, og som handler om at de som står stille ikke er Vål’enga, får sin Ullevaal-debut. Sangen er enkel, og får folk til å bevege på seg, så her tror jeg vi kan se konturene av noe kult.
Det andre jeg merker meg er «Vi har alle pult dama di» og «Lars Bohinen» når Gashi blir bytta inn. Jeg synes personlig at det blir litt gammalt, oppbrukt og forutsigbart. Ikke for å heve noen moralske pekefingre, altså. Jeg humra godt første gangen de sangene blei syngi. Men fjerde og femte gangen føltes det litt som om det gikk på autopilot.
Men alt i alt gjør vi en helt grei jobb på tribuna, og det var nok mange som var passe hese i 17. mai-toga dagen etter.