Klanen.no

EngaSang

Så var det duka for storoppgjøret Brann mot Vålerenga i Bergen, og Martin Andresens gjensyn med skarrepakket. Kamptidspunkt, lister, arbeidssky snut og streik har vært i fokus: Nå var det foppal og sang vi skulle konsentrere oss om.

Av: Fredrik Ørstavik

Vi blei vel i underkant av 800, til tross for at Flesland driver dank, og det må vi si er bra. Vi hadde plasser på langsida, på en ålreit tribune med tak og god høyde – altså gode muligheter til bra stemning. Det starta bra både på tribunen og banen. Vi trøkte godt, sang kontinuerlig i første omgang og fikk se et bra Enga som dessverre sløste med sjansene. Utrolig nok klarte vi å synge én sang om gangen – lar man de som kan det starte sanger går det som regel bra!

Folk har blitt veldig glad i å klappe med seter. Greit nok det, men når de som enten er dritings eller helt uten takt henger seg på, øker tempoet og sangen dør mye fortere. Altså det samme problemet vi har hatt (og blitt noenlunde kvitt) med klapperne.
Resten av stadion var overraskende stille, (skal sies at undertegnede sto i tjukkeste klanen), men våknet plutselig når Brann gikk opp i 1-0. Da trøkte det bra på Brann stadion, medgangsupportere som de er.

For vår del dabber stemninga litt utover i matchen og etter deres mål, vi har med andre ord fortsatt en del å gå på i motgang. Har man reist helt til Bergen for å se på match kan man likegodt legge igjen stemmen på Brann stadion uansett resultat, det er det vi er der for.

Etter kampen kom vi oss hjem alle mann, og så trøster vi oss med at vi ikke bor i Bergen, er trygt hjemme i Oslo og at Lillestrøm er på vei bort fra norsk toppfotball.