Ett poeng
EngaSang
I første omgang trøkker det ganske bra fra tribuna. Det går stort sett i gamle schlagere, krydra med noen sanger av nyere dato (Shalala og I Oslo by), i tillegg til at man prøver å dra i gang ”Blårød” som er helt fersk.
Av: Greger Thorvaldsen
Det er kult at mange er med på Blårød, for det er en sang som jeg tror har potensiale til å skape bra med trøkk hvis vi får den til å sitte skikkelig. Det slår meg at det aldri går no særlig lang tid fra én sang avsluttes til den neste dras i gang, og vi klarer å holde denne høye frekvensen oppe stort sett gjennom hele førsteomgang. De par-tre gangene det er litt større opphold mellom sanger merker jeg, fra mitt tilholdssted i Gaza, at Bredden er på høgget, og drar oss i gang igjen med en ny sang. Det at de to tribunene til en viss grad lever hvert sitt liv, men samtidig kan trekke hverandre i gang er en bra ting. Det er vel det dem kaller synergieffekter (uten at jeg skal bli helt Bullshit-bingo her).
Hvis man skal trekke fram noe negativt fra første omgang må det være at Kom igjen Enga mellom de to tribunene slokner litt for fort. Det er vel og bra at sanger improviseres fram av det som skjer på banen, men når man avslutter Kom igjen Enga for å klappe for at vi vinner et innkast høyt i banen, som jeg noterte meg at vi gjorde i kveld, så kan man nok med fordel frigjøre seg litt fra spillets gang.
Andre omgang var til tider et sorgens kapittel på banen, og innsatsen på tribunen var heller ikke noe å slenge ræva i taket for. I løpet av de første ti minuttene virker det som om vi bare gidder å ta i skikkelig rett etter at vi har fått dommeravgjørelser mot oss. Det er også i løpet av disse ti minuttene at vi så vidt kan høre Glimt-supporterne hele to ganger. Resten av omgangen handler stort sett om frustrasjon over det som skjer på banen. Det er selvfølgelig for dårlig at vi ikke gir hundre prosent uavhengig av prestasjonene til spillerne, men jeg skjønner godt at det er vanskelig, og jeg var vel ikke superpunch den siste halvtimen jeg heller. I en perfekt verden hadde vi gitt alt, alltid. Men i en perfekt verden hadde Vålerenga vinni alle kampene sine uansett.
Noe jeg derimot mener det kan være lurt å være bevisst på framover er syting og klaging på tribunen. Jeg skal ikke gå inn på hva jeg synes om at det klappes under sanger, om at stolseter brukes som ”trommer”, om at man synger i Gaza når Miniklanen har call and respond med Bredden, eller at noen synger alt for fort. Jeg skal ikke si noe om det, selv om jeg mener en hel del, både positivt og negativt, om det. Poenget mitt er nemlig hvordan folk reagerer på alle disse hendelsene; I Gaza er det alltid noen som velger å hysje på de som ikke holder kjeft når Mini og Bredden synger mot hverandre. Hysjinga blir møtt med ironisk hysjing på hysjinga av andre igjen. Det blir kaos, ingen skjønner en lyd, og synginga dør fortere ut.
Hvis en sang går litt for fort er det gjerne noen som demonstrativt skal synge eeekstraaaa saaaakteeeee. Resultatet av sånn demonstrering er bare at de som står rundt demonstrantene kommer helt ut av det, og sangen dør fortere ut. Selv om hensikten til demonstrantene egentlig var god.
Jeg vil altså slå et slag for at man driter i hva sidemannen gjør, og konsentrerer seg om å synge for full hals. Er man uenig i måten en sang synges på kan man heller ta det med sanggruppa etter matchen.
Alt i alt gjør vi altså én godkjent og én ikke godkjent omgang i dag. Både på tribunen og på banen.