Jeg hater Vålerenga
Jeg hater Våleranga for å ha vunnet første kampen av sesongen, for å gi meg håp og glede. For å nok en gang lure meg inn fristelsen til å håpe, fristelsen til å tillate meg selv å tro.
Tekst: Daniel Faldmo // foto: Klanen
Jeg er ikke troende, men når det kommer til klubben i mitt hjerte så forsvinner fornuften, jeg vil så inderlig at det finnes noe å tro på. Noe eller noen jeg kan be til. Ønske om en irrasjonell forklaring på mitt irrasjonale forhold til klubben, for det er den eneste forklaringen som kan forklare. Alt annet gir ikke mening.
Jeg hater Vålerenga for at de gjør meg stolt hver eneste dag. 365 dager i året er de synlige i bybildet i byen min. Synlighet i gatene, breddefotball, jobbsjanser, inkluderingsprosjekter og ikke minst det forbanna røde kortet til rasisme. Kortet som gir meg en tåre i øyekroken – jeg er en del av noe større enn meg selv. En fotballklubb som gjør sitt samfunnsansvar – og enda litt til, også litt til etter det. Klubben som alle elsker å hate, men som så mange ikke ville klart seg uten, klubben som er mer enn bare fotball og sport.
Jeg hater Vålerenga for å lure meg inn i en livslang nevrose uten noen ende, den eneste enden er min egen – og enda da er jeg usikker på hvorvidt jeg er kvitt forbannelsen. Jeg skulle bare bli en simpel vestkantgutt med hjertet i Lyn, det var det som var planlagt for meg. Holde med en skiklubb og sitte på kamp, bli med nedover i divisjonene og glemmes. Men det skjedde ikke. Istedenfor ble jeg avhengig av noe enda større, jeg ble han rare i gjengen, han uten hårbånd og han uten smak når det kom til fotball. Men hvor er klubbene til kompisene nå? Ene er kastet ut av sin egen arena og andre er kastet ut av toppfotballen. Den som ler sist ler i hvert fall fortsatt.
Jeg hater Vålerenga for å ødelegge dagene mine. Den tunge mandagen etter nok et tap eller den ødelagte helgen etter nok en skuffende uavgjort mot svakere lag. Selv de mest solfylte dager blir gråe, mister fargen og skjønnheten, det er bare trist. Jeg er ute med venner, alle smiler og koser seg, jeg tenker bare på de tre tapte poengene og hvordan tabellen kunne sett ut. Vi kunne vært der oppe, men vi tapte. Gutta sov fra start. Gutta spilte med hjerte inni drakten. Gutta bomma på taktikken. Hva faen skjedde? Samme det egentlig, for neste uke er det et nytt forsøk, og topplagene kan jo tape, det er håp. Håp som knuses.
Jeg hater Vålerenga sine supportere, Klanen. Gjengen som fikk meg hektet til å starte med. 6 år gammel og på Bislett. Jeg så ingenting. Kjente og ukjente karer i beste alder lot meg sitte på skuldrene deres, lot meg stå foran sånn at jeg fikk se, hjalp meg. Ja, for det er det vi gjør i Klanen, vi hjelper hverandre. Med å juble. Med å sørge. Eller en 6-åring med å få se fotballkamp. Kommentarene hagler, skjellsordene flyr, ja så ille er det at mamma måtte innføre regel om at jeg kun fikk synge sangene når jeg var på kamp. Men det var greit, for når jeg var på kamp var jeg hjemme. Hjemme i lekegrinda. Hjemme blant likemenn. Det var her jeg hørte hjemme. Det er her jeg har vokst opp, og det er her jeg kommer til å dø.
Jeg elsker Vålerenga.
Bli med i Klanen du også. Og kjøp sesongkort.
