Vålerengas beste bok
Klanen.no har anmeldt Finn Olstads jubileumsbok «Heia Vål’enga!». Anmelderen mener at dette har blitt Vålerengas beste bok!
Bokanmeldelse:
Finn Olstad
Heia Vål’enga! – Vålerengens Idrettsforening 100 år
Aschehoug
328 sider 449.- kroner
Tekst: Kjell Henning Thon
Fra før har Vålerenga (bydel) historielagets bok «En bydel med sjel». Samtidig har Vålerengens Idrettsforening mange bøker, med Einar Øiseths «Vålerengens Iderttsforening gjennom femti år» fra 1963, Viggo Johansen «Vål’enga i våre hjerter» (1983) og Bjørn Arild Gjerdalen/Jarle Teigøy «Fra Sotahjørnet til Bohemen» (2003) som de mest sentrale. «Heia Vål’enga» er den første av disse bøkene som er skrevet av noen fra utsida, selv om Olstad også avslører seg selv som en med hjertet i klubben. Men årsaken til at han fikk jobben er at han er historiker med blant annet Fotballforbundets jubileumsbok samt flere bøker om arbeiderbevegelsen på samvittigheten.
Denne grunnleggende historiske tilnærmingen er tydelig, og boka blir mer analytisk og mindre oppramsende enn bøkene vi har fra før. Samtidig evner den å kombinere kvalitetene som ligger i litteraturen om bydelen med den som er i bøkene om idrettsforeningen.
Truls Gerhardsens begrep om den hellige treenighet på Vålerenga med Skolen, Kirken og Idrettsforeningen benyttes i boka, selv om Olstad kanskje i vel så stor grad analyserer starten av VIF fra en annen treenighet: kirkens menighetsarbeid, moralopplæringen i skolen (basert på Kaptein Skaus militære bakgrunn) og arbeiderbevegelsens industrisamhold. Fra dette oppstår VIF.
Og da er vi framme ved starten. 29. juli 1913 ble Fotballpartiet Spark dannet av 23 gutter i alderen tolv til tjueen! Hundre år senere har vi feiret det.
Gjennom kapitlene «Arbeiderklubben» (til 1950), «Bohemklubben» (til 1980) og «Sjela, penga og Enga» (til i dag) forklarer forfatteren tydelig endringen som har vært i norsk fotball og i VIF. De ulike tidene blir ulike rammer for analysen, og Olstad ser på både sosioøkonomiske forhold og det rent fotballmessige innenfor periodene. Han balanserer godt i de tre epokene, samtidig som de balanseres i forhold til hverandre. Likevel er analysen bedre og grundigere i de to første enn i det siste. En årsak er hvordan avstanden til vår tid er vesentlig mindre i den siste, slik at den historiske analysen i større grad mangler en «fasit» i vår tid.
Boka viser derfor til ulike epoker hvor tempoet i vår egen hverdag endres, og hvor økonomien i Norge tar gigantskritt. I den fotballmessige delen av dette har Vålerenga hele veien ligget i forkant av utviklinga, før det har blitt rotet til med for mange spillere som eldes samtidig, en økonomi som ikke har gått sammen eller ulike stadier av generelt rot. En annen rød tråd er hvordan kulturen i klubben både har vært preget av samholdet man har mellom folk i utfordrende økonomiske situasjoner og av enkeltpersoner som har styrt som om VIF var deres eget selskap.
Bokas overbygning og analyse går langt videre enn bare til VIF – for eksempel tydeliggjøres det hvordan politiske skillelinjer i Oslo også strekker seg langt inn i idretten. Likevel er det rom til tette historier og nære anekdoter som «Den som sier at idrett og alkohol ikke hører sammen, kjenner for lite til historien» (side 38), at klubbrekorden på 100 meter er på 11.1 (og er fra 1926!), et strålende idrettskart (side 97), og man blir i tillegg godt kjent med mange av personlighetene og utøverne i Vålerenga gjennom siste århundre. Mange av historiene som fortelles er identiske med narrativet som teaterforestillingen «Neste Kamp» viser, og vi i Vålerenga-familien må kanskje passe oss slik at det ikke oppstår en ortodoks bokstavtekst som definerer sannheten om livet i/på Vålerenga.
Boka benytter også et godt aktualitetsgrep hvor bilder fra jubileumsdagen åpner opp boka, men den siste delen av teksten bærer preg av å være avsluttet vesentlig tidligere. Dette kunne vært løst smidigere, kanskje spesielt opp mot årets fotballresultater og en tydeliggjøring av dato for rettsbehandlingen av overgangssaken.
Hanne Finstads påstand i sitt forord om at «[i]ngen kan [...] si de er VIF-supportere [...] uten å ha lest [denne boka]» er selvsagt bare tull, og strider mot hele mangfoldstanken som ligger som en tydelig grunnstein i idrettsforeningen vår, og gjennom boka. Dette merkes med motivvalget i den nye statuen ved Sotahjørnet, og som har eksistert tilbake til Nordre Svings klassiker om vår forening, «Vi er klar til kamp igjen i Vål’enga». Der sang de «Vi har ingen Tommy eller Hooley eller sånn», og trekker fram hvordan andre er oppslukt av idoler, mens man i Vålerenga er opptatt av foreningen og alle individene. Og jeg oppfatter det som en parallell til den historien, den sjela og det mangfoldet som vi i Klanen har forsøkt å ta vare på i alle år.
Men Olstad klarer denne balansegangen godt. Han sier han har arbeidet med skyggetittelen «Jakten på Vålerengas sjel», og jubileumsbildet som får plass over to sider tidlig i boka med ei mor og tre barn i førskolealder foran Kjerka understreker at dette forsøket er tatt på alvor.
Boka er fotballtung, men uten at orientering, håndball eller innebandy er utelatt. Noen vil sikkert ønske seg mer ishockey, men personlig mener jeg balansen framstår som fornuftig. En avslutning med femten sider med henvisninger og kildeforklaringer betyr at boka oser av troverdighet, og den gjør det også mulig for senere historikere å gå tilbake og se på vurderingene forfatteren har gjort. Derfor er dette den beste boka Vålerenga har fått så langt. Til neste gang kan vi kanskje håpe at noen også spør spørsmålene om hvorfor VIF ikke har blitt større og går grundigere inn i hva hjørnekulturen fører med seg. I tillegg er det også på sin plass ei bok som fokuserer på hva Klanen har betydd, men det er kanskje et annet prosjekt?
«Heia Vål’enga» selges i Sjappa pluss alle bokhandlere med respekt for seg selv.
