Vårt Vålerenga
Mitt Vålerenga er ikke det samme som ditt Vålerenga, som igjen er noe annet enn den tredjes Vålerenga. Samtidig kjenner vi rammene av hva Vålerenga er. For oss som frekventerer denne hjemmesida er rammene kjærlighet. En forkjærlighet for det blå-røde, en forkjærlighet for klubben, for kjerka, skolen, parken og alt det andre. Selv før vi vet om det er snakk om idrettslaget eller bydelen, vet vi at vi er positive til Vålerenga. Fordi det er Vålerenga. Fordi det er vårt Vålerenga.
Tekst: Kjell Henning Thon
Dette er et tydelig eksempel på hvordan steder er sosialt konstruerte. Det vil si at de samme fysiske stedene oppfattes ulikt av ulike mennesker. Alle vet noe om et sted, tror det er objektivt, men det de vet er ikke det samme. Men noen ting er konstante og vanskelige å snu: Selv om kommunen forsøker å få til noe annet, er bildeparene enkle når man for eksempel sier Drammen (du tenkte «Harrybyen») eller Kongsvinger (du tenkte «xxx» eller «forbanna taperlag», men du er jo Vålerenga).
Trehusbebyggelsen på Vålerenga. Foto: Kjetil Lenes
Og slik er det med Vålerenga også. Vålerenga som bydel er preget av mange ting. Trehusbebyggelsen og plasseringen utenfor Oslo Kommune fram til kommunesammenslåingen i 1878 har preget nabolaget. En plassering etter det i hovedstaden som folk på landet forakter, likeså. Det samme har kampen mot gjennomgangstrafikk, kampen for bedre bovilkår og den innvandringen – først fra Oppland og Hedmark, deretter Nord-Norge, jødiske Østeuropa og muslimske områder i Asia og Afrika – gjort.
Vålerenga har blitt summen av dette. Men også sogneprest Einar Gelius har satt sitt stempel. Eller Oslos daværende Biskop Jens Nilssøn som på 1500-tallet forelsket seg i Vålerenga Hovedgård og hadde den som sitt bispesete. Og skolen på Vålerenga.
Kristianabohemen. Maleri av Per Krogh
Men så begynner vi å nærme oss poenget: Av alt det som har formet Vålerenga som strøk, nabolag eller bydel er Vålerengens Idrettsforening aller viktigst. Snakker du med noen om Vålerenga kommer idretten raskt i fokus. Men også i VIF er det et mangfold som ligger i bunn. Det er den motsetningen som ligger i identiteten vår som arbeiderklubb og som bohemklubb. Arbeiderne som de flittige som holder hjulene i gang, og de kunstneriske bohemene som brød seg filla om hva folket mente, men levde sitt eget liv utenfor rammene.
Da vi vant i Istanbul.
Midt i dette paradokset ligger mitt Vålerenga. Vålerenga er ulike ting for ulike mennesker. Det er sikkerheten for seksåringen som skal begynne på skole eller begynne i fotballen. For den gulkledde på Skedsmokorset er det bydelslaget som alltid tar med seg poeng hjem fra Åråsen, for den nøytrale fotballtilskueren er det laget som alltid overrasker, enten med å tape i cupen på Kjelsås eller med å ta seg videre i europacupen fra Istanbul. For noen er det småhus og stille gater. Og for atter andre er det bare fotballaget.
Og Vålerenga er alt dette. For min egen del vet jeg hva Vålerenga er. Det er mitt Vålerenga. Gratulerer med dagen, Vålerenga. Du er hundre år!
