Moderne krigføring: Vålerenga – Ålesund 3-0 16. mai
EngaSang
Vi vant. Vi så. Vi var vitne til 3 velfortjente poeng for vårt kjære Vålerenga dagen før den store dagen! I mine øyne spilte vi en meget god kamp. Vi var vitne til moderne fotball av Magic Vålerenga.
Av: Jostein Ellingsen
16. mai. Det er kamp i Oslo. Tippeligaens festdag. Blodet bruser. Jeg er kampklar. Det er hjemme mot Ålsesund. Laget som til nå har overraska stort i tippeligaen. Til og med leda, før issparkerne fra ishavsbyen tok over føringa. Ålesund, laget som er trena av selveste Rekdal. Mannen som senka Brasil og har vunnet serie- og cupmesterskap for oss! Men samtidig også er treneren som ikke orka å lede et lag som blei ’pissa på’ i en og halv bortekamp etter gullsesongen. Forventningene var noe uklare.
Ålesund – laget og supporterne – det eneste de egentlig vet om fotball er en flau kopi av oss. For hvem vil identifisere seg med Ålesund. Ich nehme in fläng: Oransje drakter, trener fra Molde og ett lag med en haug med Vål’enga rejects. I tillegg prøver de seg med tromme på tribunen.
Før kamp er det som vanlig oppladning på Bohemen. Tre pils og en runde med stänkins. God stemning, og praten går om vi skal klare å slå laget fra den forblåste byen. De fleste jeg prater med er tro i håpet. Inkludert meg selv. Mitt tips: 2-1. Heldigvis blir det 3 mål i pluss og ingen i minus.
Etter min mening eier vi kampen fra start til mål. Ålesund er som en flau bris. En dårlig promp. En som ikke ønsker å stå fram som fisens rette eier. Vi spiller en av våre absolutt beste kamper – hjemme som borte. I praksis har gnålesund kun to farlige sjanser med mannen jeg skulle ønske var hos oss, men vi ikke hadde råd til – Johan Arneng. Farligste skuddet går i tverligger. Mer er det vel ikke å si om de oransje. Vi derimot, vi spiller moderne fotball. Vi er de moderne krigførerne av fotballen i tippeligaen. Vi har de spillertypene som trengs, vi løper mye, har ballinnehav og spiller oss til sjanser via gode pasninger. Hele laget er med i angrepsfotballen. Det ser ut som om gufset fra fortiden er forbi. Hirschfeld er som alltid klasse. Muri rooler i forsvar og er med opp i midtbaneleddet. Singh er sjef på midten og ballfordeler. Moa, Berre og Freddy (sick) putter.
På Bohemen etter kamp skriver jeg stikkord til (sang)kampreferat. Dessverre blir stikkorda borte på veien etter litt overstadig feiring og Håkkistar på speakeren, men essensen er her:
Som vanlig har ikke motstandersupporterne noe sjans på Ullevål. Den saken er biff. Fra min plass midt i Cola hører vi faktisk ikke stormen i det hele tatt. Må jeg stemningsmessig velge mellom første- og andreomgang, er det jevnt bedre trøkk i første. Sangene kommer tett. Det er ikke mye dødtid. Reportoaret er som vanlig i både gamle og nye sanger. Spesielt klassikerene «Du er mitt Vål’enga» og «Rellion», men også den nye «Står’u stille – er’u ikke Vål’enga» runger høyt. Også de litt mer tilbaketrukne utpå sidene er med etterhvert. Det er sånn vi vil ha det. Hele stadion! Husk: Vi er ikke bedre enn vi er. Vi er ikke bedre enn det svakeste leddet på tribuna.
På en dag som i dag, da det meste går på skinner, er det kanskje ikke lov å være kritisk, men jeg prøver likevel. Da jeg begynte å gå på kamp for noen år siden var følelsen den samme som nå, at det er noen få som styrer tribunesangen. Nemlig forsangeren(e) og gjengen rundt dem. Den gang kom sangene og som perler på en snor, men i dag er det litt som kun å velge fra topp 20-lista i stedet for å velge impulsivt sanger med trøkk og humor. La meg komme et par eksempler. I første omgang sang vi «Vi gjør alt for ….”. Hvorfor? Vi eide spillet, vi rula på tribunen med klassiske Vål’engasanger selv om det var 0-0. I mine ører er dette en sang vi synger da laget sliter. Kanskje ligger under eller taper stort. Akkurat som «Heldig med været». Spillerne liker ikke sangen heller. I alle fall ikke når vi spiller bra. Og det gjorde vi da sangen starta.
Et annet eksempel er «For Redal elsker Vålerenga….». Kanskje er det greit med ei kort strofe om I’s sympatier, men i mine ører er det Martin og våre egne vi burde hylla. Ja, vi gjorde det, men ikke nok. Det samme med hofte-Hagen i kampen mot bønda fra Hønefoss. Fokus er poenget!
Ord for dagen!
Etter kamp var Bønna og jeg på Klanskontoret. I arkivet fant vi bl.a et nummer av Apestreken. Jeg tok meg den frihet å låne med meg et eksemplar, nr. 5 fra 1995. Der står det bl.a å lese at vi sliter tungt om dagen, at stallen er for tynn, at innstillinga er slapp, at klubben mangler penger, og at publikum holder seg vekke. Til slutt at tabellsituasjonen er mildest talt alvorlig.
Det er 17. mai 2010. Vi er på 3. plass på tabellen. Vi sliter ikke veldig tungt om dagen. Stallen er kanskje for tynn etter våre supporteres øyne – vi ønsker jo alltid klasse i alle ledd. Innstillinga er vanskelig å si noe om, men jeg er glad vi er kvitt ’kongen’ Glenn Roberts. Makan til usportslig opptreden skal du lete lenge etter. Gutta på banen i dag viser i mine øyne superb holdning: De gir aldri opp å jage det første målet, og da det satt, fortsatte de å mate på. Videre holder publikum seg heller ikke akkurat vekke. Selvfølgelig skulle vi ønske fullt hus og stormende jubel, men ca. 18 tusen på selveste festdagen 16. mai er brukbart.
Til slutt er det bare å gratulere med dagen! 3. plass er ikke å forakte midt i mai. Med spill som dette kan det bare gå en vei. Nemlig smaken av gull!