Godset away
EngaSang
Det var med trua på at Vålerenga skulle være laget som skulle ødelegge Godsets fine hjemmestatistikk, at jeg haika med Bohembussen utover til Drammen. Etter hvert som været klarna opp, og man fikk et par pils innabords, gikk trua over til visshet; VIF skulle knuse Drammens fineste 3-0, minst!
Av: Bengt Calmeyer
Slik gikk det ikke.
Om kampen skal jeg ikke si så mye, annet enn jeg personlig synes Luton er den som kan få G+ i karakterboka. Hvordan et lag som til de grader overkjørte Odd, kan prestere en så middelmådig kamp seks dager seinere, er for meg en gåte.
Etter litt krangling med lett homoerotisk tilsnitt (beskyldt for å tafse på yngre menns bakdeler), fant jeg meg plass på H-feltet, i passelig nærhet av forsangerne.
H-feltet gasser på fra start av, og i begynnelsen funker samarbeidet med svingen rimelig bra. Merker likevel at jeg ikke får helt følelsen av å være med i et mektig kor som maner gutta på banen fremover. I og med at vi er en mann per sete på H-feltet, og at det ikke bare er Vålerengas mest punche som har kjøpt billett her, blir vi litt spredte og glisne.
Etter litt tid bryter den fine interaksjonen mellom de to klansfeltene sammen. Det blir gjerne starta to forskjellige sanger i svingen, sånn ca 10 sekunder at H-feltet har dratt i gang en av våre schlagere. Det er fint å være ivrig og punch, men det er en del som gjerne vil være litt stjerner på borteturer, og skal kjøre sitt eget show. Er det stille og anledninga er der; grip sjansen. Men det fordrer at du er litt oppmerksom og lydhør, slik at du ikke i stedet for den kule fyren/dama, blir du en sabotør i stedet
Og når vi greier å synge samme sang, har svingen en lei tendens til å dra opp tempoet noe sinnssykt. Hvorfor det blir sånn? Man skylder gjerne på alkoholen og inntaksnivået. For min del tror jeg det har mer med de fysiske omgivelsene å gjøre: når du står under åpen himmel, bærer ikke stemmen din like kraftig og lenge som når du står under et tak. Det blir fort litt stille mellom strofene, og en drar ubevisst opp tempoet.
Nok grinebiting. Vi har ikke noe å være flaue over. Vi er fine og samstemte på en god del sanger og rop, og vi står på matchen igjennom, selv om i de siste nervepirrende minuttene av kampen blir mest ”oh”, ”ah”, og ”neeiii!”, når Vålerenga brenner sjansene til i alle fall ett poeng. Godsetunionen hører vi lite til gjennom matchen, annet enn på den lett uorginale ”kom igjen, Godset!”. Jeg ser noen faner og flagg, og jeg hører noe fra svingen deres som minner om mumling. Det er bare i sluttminuttene, da det går opp for drammenspublikummet at laget deres vinner, at det blir noe som kan kalles trøkk fra den kanten. I følge min totalt uhildete kone, som så kampen på TV, hørtes det ut som det var vi som hadde hjemmekamp.
Gutta på gresset: Ng +
Stående, syngende supportere: M-