Klanen.no

EngaSang

Fantastisk var følelsen da Morten Berre, fotballspiller av Guds nåde, prikka inn 2-1. Like fantastisk var vel ikke stemningen på mandag, men den var helt grei. Sånn cirka…

Av: Christian Plaum

Det begynte forholdsvis bra. Sangene spredte seg fort, mange hang seg på, de gode gamle klassikerene som ”Rellion” og ”Vi er enga”, satt som de skulle. Også ”Thomas lengter hjem til Vål’enga” fungerte bra og høstet applaus fra hovedpersonen selv, Thomas Holm. Stemningen nådde, naturlig nok, nye høyder etter 1-0. Bra lydtopper, tilskuerantallet (i overkant av 12000 solgte billetter) tatt i betrakning. Etter Moldes 1-1 scoring tapte vi oss dessverre, dette var påfallende selv fra min posisjon blant Sanggruppa, midt på Felt 228.

Den dårlige innsatsen fortsatte i andreomgangen, og jeg ble skremt av hvor dårlig bunnivået vårt var, særlig skremmende var det at dette skjedde på et uavgjortresultat mot fjorårets serietoer. Hvordan vil stemningen bli hvis vi havner bakpå mot Haugesund, Hønefoss eller Kongsvinger? Heldigvis kom dette seg gradvis utover i andreomgangen, stemningen var tilbake der den skal være etter 2-1.

Hadde dette vært i fjor, uten ståfelt, kunne vi vært brukbart fornøyde med vår egen innsats, men da forholdene er lagt bedre til rette i år må vi også heve kravene. Det gjør denne kampen til en kamp under middels. Jeg vil påstå at kampene mot Viking og Rosenborg var bedre. Dette skyldes nok i all hovedsak det lavere tilskuerantallet, og særlig det faktum at folk ikke trekker inn til midten av Felt 228. På midten var det såpass god plass at folk ikke engang behøvde å stå bak hverandre på raden. Dette burde det ikke være noe vanskelig å gjøre noe med, her er det bare for noen å ta tak og gjete folk fra 227 og 229 innover på 228. En jobb for KST kanskje?

Ellers er det verdt å si litt om nykommerne på sangfronten. Den ene, ”Vi ser på Vål’enga i all slags vær”, ble introdusert for noen matcher siden og teksten begynner å sitte godt hos mange. Denne sangen er basert på en gammel Vålerengalåt (Vålerenga Rock) fra 1987, med lik tekst. Problemet er at orginallåta går i sitt tempo, derfor synger også de som er vandt med denne for fort. Dette resulterer i at sangen har et for høyt tempo til at det går an å hoppe, noe som kan være stemningsødeleggende. Her må Sanggruppa gå sammen og finne ut hva vi skal gjøre for å få ned tempoet. Jeg vil også presisere at dette ikke er en ”casuals-sang”, alle går vel kledd i det de selv vil kalle ”kule klær”?

En annen sang, som såvidt ble forsøkt mot Molde, er en ny vri av ”Ære være Vålerenga”. Den går i prinsippet ut på å synge sangen som vanlig ett par-tre ganger, for så å holde den siste tonen i hver linje mye lenger og droppe klappingen. Denne fungerte til en viss grad, men ble dessverre overdøvet av at noen samtidig startet ”Står’u stille” til venstre på feltet. Synd, men vi prøver igjen allerede borte mot Sandefjord på torsdag.

Når stemmen min først blir hørt i et såpass stort fora, ønsker jeg å komme med en oppfordring. Det er hevet over enhver tvil at Klanen vokalt er Norges mektigste supportergruppe. Når det kommer til det visuelle derimot ligger vi mange år bak flere av våre konkurrenter. Vi har riktignok forbedret oss en del på dette punktet de siste årene, men vi har fremdeles et voldsomt forbedringspotensiale. Flagging er det fortsatt veldig liten takhøyde for i Klanen. Hoppingen har begynt å komme seg, og på noen sanger, når trøkket er bra, hopper hele Felt 228. Det jeg derimot ønsker å oppfordre til er mer aktiv bruk av armer. Få armene opp og ut. På ”Oslo by St. Hallvards menn” burde dette nærmest vært obligatorisk, men også på andre ”klappesanger” er dette viktig. Klappingen bør utføres over hodet, da dette både ser bedre ut, gjør veien kortere for armene å gå opp, og gir høyere lyd. Større kraft kommer inn i klappet, samtidig som lyden bærer bedre fra over hodet ditt enn bak ryggen på mannen foran. Det er også verdt å merke seg at om du trenger tid til å få igjen pusten etter en hoppesang, så er det fullt mulig å klappe selv om du ikke synger. På ”Gamle Oslos Stolthet” bør hendene holdes opp i været mens vi synger mellom klappingen, også på den siste delen. Dette gjelder selvsagt også alle andre klappesanger.

Det visuelle er en undervurdert del av tribunekulturen. Bevegelse på tribunen er både stemningsskapende, og motiverende for de ute på banen. Det er klart det inspirerer spillerne mer å se en gjeng gærninger som hopper rundt som villmenn og gir alt for Enga, enn det er å se en gjeng som står i ro med arma i kors. Ikke bare merker Vålerengaspillerne det, men også motspillerne og motstandersupporterne merker det. Folk skal grue seg til å spille mot Vålerenga.

Vi sees, klare til ny innsats, i Sandefjord på torsdag!