Innegym
EngaSang
Lørdag ankom jeg Telenor innegym i siste liten. I grevens tid kan man nå si, for i det øyeblikket det dølle lyset fra hallen nådde øynene mine, blåste Roy Helge Olsen igang kampen. Pustende og pesende tråkla jeg meg innover mot feltet. Vi var igang. Årets første bortekamp, om enn ikke i et relativt nærliggende strøk.
Tekst: Lars Michaelsen
I likhet med mange andre klansmenn- og kvinner ble jeg tatt på senga med beskjeden «Klansfeltet er utsolgt!», så første omgang ble tilbrakt på feltet rett ovenfor. Surt, men sånn er det nå.
Etter min mening virka det som stemninga på det feltet hvor jeg sto, var prega av at mange av oss egentlig var mest opptatt av at vi ikke sto på riktig felt, nemlig klansfeltet. Bidraget vårt som sangsupplement kunne vært bedre. Litt som Cola Light om du vil. Det ble likevel dratt i gang en del sanger fra motsatt side, hvor jeg sto. Mange hang seg selvfølgelig på, når kjente og kjære fra lokomotivfeltet fikk veggene i gymsalen til å riste, tradisjonen tro. Stemningen fra øvre del av klansfeltet var til tider meget bra, og første omgang var preget av bra trøkk sangmessig gjennom hele omgangen.
I tro lykkejegersk ånd tenkte jeg at stemmen min hadde mer å gjøre på klansfeltet. Derfor så tok jeg affære, og snek meg målretta mot mer kjente trakter i forkant av starten av andre omgang. Min atletiske kropp gjorde en heroisk manøver over gjerdet inn til klansfeltet. En manøver basert på en herlig blanding av smidighet og rå ponduskraft. En mann må gjørra det han må, og stemninga for undertegnede var på en opptur – trodde jeg.
I andre omgang var klansfeltet greit i gang innledningsmessig, men etter utligninga til Stabæk slo passiviteten inn, det var som om guden av apati sto, pekte og lo. Stedet hvor stolte Oslokarer hadde blåst pannebånda av pappagutta fra Bærum en drøy halvtime tidligere, var nå til tider mer bølgende fram og tilbake sangmessig. Kan være at kampen sto mer i fokus for mange, med tanke på oppmerksomhet. Sangene ble markant kortere, færre sanger ble startet planmessig, og stemninga var ikke i nærheten av første omgang. Det var også noe surr med samkjøringa av sanger innad i klansfeltet.
Tror absolutt vi kunne profittert på å ha mer definerte forsangere på bortekamper, slik at organiseringen blir bedre og at vi lager bedre stemning. Nå skal jeg ikke svartmale hele situasjonen, men jeg føler vi har så mye, mye mer inne enn det vi viste mot Stabæk.
Konklusjon? Det er mange positive takter vi kan være stolte av, dette skal foredles videre. Det viste vi også periodevis på lørdag. Derimot skal det faen meg vises gjennom hver eneste hjemme- og bortekamp, underernærte sangforsøk er noe vi ikke kan, eller vil – gjøre oss bekjent med.
Neste søndag gjester Rosenborg Ullevaal, representert ved bartekjernen ispedd forvillede skaptrøndere og studenter. Skal vi ta det for opplest og vedtatt at de er konstant syngi ut gjennom hele kampen?