Klanen.no

Opp med humøret, hvis ikke ender Vestbredden opp med å bli en klagemur.

Tekst: Marius Hagen Olsen// foto: Engamedia

Jeg var i Skien 2005, på cupfinalene i 2001 og 2008. På Fort Åråsen år ut og år inn. På tur til Newcastle og Brugge. Oppturer, de magiske øyeblikkene som gjør supporterskap vakkert og deilig.

Jeg sto i stormen på Vestbredden og så en lumpe fra Sogndal sende Vålerenga ned. Jeg var i Bergen, der 0-3 etter kvarter var velkomsten. Jeg tusla duknakka hjem fra Lyn-kampene, jeg har sittet på en buss over et fjell etter null poeng i ytre indrebygd. Nedturer, øyeblikkene som gjør supporterskap vondt og ulekkert.

Livet som supporter er, ja kort sagt, selve livet. Det er flest hverdager, med lysglimt innimellom slagene. Hvis hver dag er en fest, smaker som kjent kake hest.

Når det butter imot en gråværsdag i oktober, er det lett å ty til klaging. For eksempel hvis det kommer noen kjedelige sogninger på besøk, og vertskapet ikke byr opp til fest.

Velkommen til Tippeligaen, kjære venn.

Det er greit å bli irritert over noen feilpasninger, dårlige medtak og slappe løp. Er den rette medisinen å klage høylytt over enhver feil som gjøres? Nei, hverken for stemninga på banen eller på tribunen.

For supportere er det et privilegium å kunne mene ting om fotballaget sitt. Jeg gjør det selv, hele tida. Mye av det som ropes ut av taktiske disposisjoner på tribunen, er ikke coaching i verdensklasse, tro det eller ei!

Derfor foreslår jeg at du snurper igjen smella di neste gang ballen går utover sidelinja istedenfor over målstreken. Syng heller en sang, klapp for den neste gode pasninga og støtt laget.

For plutselig byr laget ditt opp til fest, og øyeblikket man har drømt om blir oppfylt. Den gleden kan bli rimelig bittersøt, hvis melodien har vært av det dårlige og urytmiske slaget.

Jeg kommer alltid til å gå på kamp, uansett. Tror jeg. Uteblir jeg, er det kanskje prestasjonen på tribunen og ikke på banen som har skylda.

Bli med i Klanen du også. Og kjøp sesongkort.