Klanen.no

Ettersom Lillestrømpolitiet tydeligvis hadde spist pilla si forrige uke, ble vi møtt med krav om kolonnekjøring, trusler om beslagleggelse av førerkort, et massivt politioppbud og enda flere bolevektere enn vanlig. Ikke noe av dette ødelegger mitt humør. Jeg tror, håper og ber til høyere makter jeg ikke i spesiell grad tror på at vi skal ta de skitne fjærkreene for fjerde gang på rad.

Av: Bengt Calmeyer

Dette er en av de matcha i året som gir meg en spesiell følelse, i likhet med hjemme mot Brann. Det dreier seg ikke bare om seier eller tap, tabellsituasjon eller meldingene på jobben dagen etter. Det er også vår egen ære som står på spill, ikke bare som støttespillere for gutta på gresset, men som Klanen, visstnok Norges mest høylytte og trofaste supportere.

Treg som jeg er, og uten å ta høyde for den tida visse homoerotiske opplevelser i innslippet ville ta, kommer jeg meg først på plass litt etter avspark.

Kanarifansen stiller med capo’er og trommer, vi stiller med forsangere og godt humør. Personlig synes jeg stilen til fugla suger, det blir noe monotont og formalistisk; kort sagt lite sprelskt det dem driver med. Hvis det er å utvikle tribunekulturen betakker jeg meg.

På tross av heller dårlige prestasjoner på banen, holder Klanen koken stort sett gjennom hele første omgang. At det av og til blir litt kaos med forskjellige rop og sanger fikser vi greit; folk stopper opp, får med seg hva midtseksjonen driver med, og tar opp sanger og rop derfra. Jeg får ikke gåsehud, men vi gir våre fiender på bortre langside motstand, og vel så det. Med tanke på hvor ræva vi er på banen, er det mer enn godkjent.

Andre omgang starter heller ikke som noen fest, selv om vi har bedre kontroll på LSK, og vi virker litt giftigere fremover. Vi synger, støtter laget, men inni meg begynner jeg så smått å godta ett poeng og 0-0. Så kommer fire små minutter og alle som leser dette veit at de snudde opp ned på alt. Vi gruser sLaSK, og endelig synger ALLE med, vi er MASSIVE der vi hyller våre helter, øser hån og nidord over pip-pippene, og gleder oss over den stoltheten som bruser i blodet vårt. Vi ER fuckings Vålerenga!

Luton setter prikken over i’en, før politiet, godt assistert av en heller svett og grinete Tom Ulseth, avslutter festen med å arrestere folk som har blussa, de tror har blussa, eller som noen sier har blussa. Jeg skal ikke dra noen lengre harang om Tom, annet enn å stille meg bak innlegget som Kjell Henning har om vår manglende tillit til han og hans arbeidsmetoder. Men folk som heier fram forslaget om ny ”casualslov” bør kanskje tenke seg om to ganger etter hva som skjedde i forbindelse med denne kampen. Trenger virkelig politiet videre fullmakter enn det dem allerede har, når de kan behandle supportere på denne måten, både i forkant og etterkant av matchen?