Syng med, hvis du er Bengt, Bengt, Bengt!

EngaSang

Kort avstand og lang omvei (for noen), schizofrent vær og Klanen likeså. Turen gikk til Sandefjord for å plukke med seg tre enkle poeng.

Av: Erling Rostvåg

Vi skulle møte et lag vi aldri har tapt mot, om man skal tro tabloidene rett. Alt lå dermed til rette for å fokusere på tribunen og gi jernet for å skape en best mulig ramme rundt kampen. Vel … kanskje ikke alt. Med tanke på at halvparten skulle på harrytur innom Strømstad slik at man både fikk billigere alkohol og bedre tid å konsumere den på, må jeg ærlig innrømme at forventningene ikke var spesielt høye med tanke på våre tribuneprestasjoner. Det er nesten litt flaut, men jeg har aldri vært på stadion med det misvisende navnet «komplett» før. En rask titt på svingen vår, og forventningene sank om mulig enda lavere. Ikke noe tak, spredt relativt bredt, akkurat flat nok tribune til at jeg forsøkte å ta hensyn til om de bak meg så noe som helst. Ikke akkurat noen resonnanskasse, med andre ord.

Gutta leverte en grei kamp, dog noe famlende. På samme måte var det mye usikkerhet på tribunen og starten bar litt preg av dårlig organisering og litt usikkerhet rundt hvor på tribunen trøkket skulle komme fra. Men på samme måte som Vål’enga de siste kampene har spilt famlende, men med en slags økende trygghet i bånn, kan du banne på at før eller siden våkner Klanen også. Jeg skal ikke hevde vi var fantastiske, men etter hvert fikk vi i alle fall hele tribunen med på enkelte sanger og stemningen løftet seg noe. Når det er sagt, synes jeg vi kan glemme mesteparten av førsteomgangen tribunemessig.

I pausen var vi en gjeng, som i utskjelt stil, sluntra bort på kiosken og kjøpte alt vi klarte å bære av burgere, pølser, brus og kaffe. På veien tilbake observerte jeg ganske mange som hadde tatt seg en liten høneblund på ståtribuna og ble dermed overbevist om at noe særlig bedre kom det i alle fall ikke til å bli. Førsteomgang gikk med på å, på tross av enkelte lydtopper, forsøke å forklare han fyren til høyre for meg, at han ikke burde starte sanger som bare han og de tre vennene hans kan (du veit sikkert hvem du er), og samtidig forsøke å forklare den sveiseblinde unggutten i baris på venstresida at han og kompisene burde høre om andre sanger synges og så vente til etter forrige sangen er slutt med å starte en ny. Enkelte hørte etter, andre ble fornærma og trua med juling, mens noen ikke fikk med seg at de ble forsøkt kommunisert til.

I andreomgang funka det noe bedre. Det er meget mulig dette skyldes enkelte kjente fjes som fikk øye på hverandre og samla seg litt mer, men vi klarte i alle fall og trøkke til betraktelig bedre. Vår største utfordring var å være samstemte og ikke synge to sanger samtidig (herav overskriften), men folk skal i alle fall ha for innsatsen. Vår mangel på koordinering gikk også hardt utover kreativiteten og variasjonen, sannsynligvis fordi schlagere som «hev din røst og støtt ditt lag» og «står’u stille erru ikke Vål’enga» fikk massiv støtte og kvelte noen av de spede forsøkene på å starte noe alternativt. Det er allikevel ingen tvil om at andreomgangen var mye bedre, og jeg lurer på om jeg ikke skal strekke meg så langt som til å si at den var god.

Jeg vet ikke om det skyldes en etter forholdene god innsats, eller om det skyldes helligdag i Sverige med dertil stengt systembolag, men om man ser litt på forutsetningene for kampen, tror jeg vi alt i alt skal si oss sånn tålelig fornøyde. Vår største utfordring ligger i å kommunisere med og takle kritikk fra hverandre. Får vi det til å sitte, er det ingen som matcher oss.

Syng høyt, syng stolt!

Comments are closed.