Klanen.no

Enga har rotet seg fra medaljekamp, via håp om Europacup- kvalik plass, til «håper vi greier budsjett- målet» og hadde det ikke vært for en islandsk ørn, hadde vi trolig bitt negler i kapp med bergenserne denne helgen.

Tekst: LasseL // foto: lånt fra vpn.no

Borteformen har ikke akkurat vært noe å skryte av, man har undret om de inntar like mye alkohol som vi supportere gjør på bussene til kampene, men hjemmeformen har vært god, og allikevel velger folk å holde seg borte.

Her har folk kjøpt sesongkort, men velger ikke å bruke de. Var det for snill en gest av klubben å selge de til 1000 kroner OG forvente at du skulle bruke det?
Også med to andre kompiser i tillegg? Nei maken, altså!

Jeg husker faktisk første gangen jeg var på kamp. Født og oppvokst på Bislet (som siden har blitt Bislett), så jeg frekventerte stadion heller ofte.
Første kamp var mot Bryne i «Lejegrinda». Husker ikke hvordan kampen gikk, hvordan vi endte sesongen eller noe annet enn at det var en fantastisk opplevelse.
Siden ble man litt eldre, hang på kamper med kompiser (mange ganger hadde vi ikke råd, så stod å skimtet gjennom sprekker i gjerdet for så å slippe inn litt ut i andre omgang.
Jeg brukte dommerkortet til brutter’n når han var i militæret, slik at jeg kom meg på hver kamp (også en og annen bortekamp), hvor jeg måtte gå fra hovedtribunen til Store Stå for å stå med Apeberget.

Jeg husker Tom Schanke i sirkusuniform i en lekegrind som pauseunderholdning. Jeg husker jeg traff Rolv Wesenlund (og bad om «automaten» hans, da jeg var så nervøs at jeg glemte det het «autografen»). Jeg husker jeg stod i vinduet bak Store Stå i et fullpakka Bislet under en cupkamp (kvarten?). Jeg husker at jeg hatet Ullevål og bindte meg fast i gjerdet på Bislet og sendte bilde til klubben. Jeg husker Sogndal i den verste regntunge dagen i en Oslomanns minne. Jeg husker jeg spilte fotball med meg selv etter Europacup- kamper i flomlyset på Bislet.Jeg stod med kompisen min som hadde ligget på sjukehus i over 6 måneder og så vidt kunne gå, men på kamp skulle han. Jeg fikk Goldfish av en av spillerne etter en kamp mot Eisenstadt hvor gutta i nabolaget hadde vært ballgutter. Jeg husker de første «best i by’n»- kampene (og tilfeldigvis glemt resultatet). Jeg husker Tom R.- og Pål Jacobsen. Jeg husker Olle Nordin. Og Tom Nordli. Jeg husker barndomskompisen Kjetil Wæhlers første kamp i den blå drakta. Jeg husker glede og sorg. Oppgang og motgang. Jeg vet hvilke kamper jeg fortsatt angrer jeg ikke dro på. Mitt først sesongkort. Jeg husker min første Enga drakt. Vål’enga kassetten. Jeg har fortsatt singelen som er signert av alle spillerne hvor første setning er «Ta deg en tur ned på Bislet en kveld, kom hei på Vål’enga».

Alt dette sitter i blodet som bruser når vi scorer mål. Når seiernes sødme vaskes over livets pallett.
Jeg ville ikke vært foruten motgangen, da den har gjort oss sterkere.
Ville ikke vært foruten oppgangene, da de har gitt så ubeskrivelig mye glede.
Ville ikke vært foruten, fordi man ikke KAN være foruten klubben vår.

Så gi deg selv, din kompis, fruen, din unge og alle vennene deres minner de kanskje husker for livet.
Ta deg en tur ned på Ullevål (og ikke Bislett) i morgen kveld. Kom hei på Vål’enga.

Bli med i Klanen du også. Og kjøp sesongkort.