Veien tilbake: Sudden death, men Vålerenga er ikke død
Det er noen dager siden vi snublet rett ut av sluttspillet, og den verste skuffelsen har begynt å legge seg. Det er på tide å få huet ut av ræva, være glad for sesongen og se frem mot en ny.
For vi tapte altså den 6. NM-semifinalen i pengebingen i Asker drøye 5 minutter ut i spilleforlengelse, sudden death. Plutselig død. Vi lå under 3-2 i kamper før det hysteriske tapet, og vi hadde alt press på oss. Et press vi ikke tålte; laget underpresterte i semifinalene.
I hvert fall hvis vi måler laget opp mot seg selv og hva de gjorde tidligere i sesongen i serien. Vi kan selvfølgelig måle oss opp mot Frisk Asker også, men det finnes ingen helt rasjonell forklaring på at vi slår dem i 6 seriekamper og så taper 4 av 6 sluttspills-kamper.
Et rasjonelt poeng er at Frisk Asker fikk orden på seg selv etter en bedervet start på sesongen. Med ny ung trener på plass ble det ny guts i laget, men det tok litt tid det også.
Så sent som 16. februar slo vi Frisk Asker 5-2 hjemme i Furuset Forum.
Det var omtrent da det begynte å gå dårlig for Vålerenga. For etter landslagspausen i første halvdel av februar var ikke Vålerenga til å kjenne igjen.
Joda, vi vant kamper. Men vi vant dem ikke overbevisende slik vi hadde gjort tidligere i sesongen. Tap 3-4 i sudden hjemme for Storhamar, og tap 6-1 hjemme for Stavanger Oilers gjorde serieinnspurten unødvendig spennende. Og sammen med de andre kampene kom det snikende en følelse av at laget ikke fungerte like optimal som før landslagspausen.
Og mot MS sklei vi på et bananskall i den 2. kvartfinalen. Så tok vi oppskriftsmessig tre strake, men bananskallet og den rufsete serieinnspurten gjorde flere enn meg småbekymret.
Men jeg tenkte ikke tanken engang at vi skulle ryke for Frisk Asker.
Jeg skal ikke overanalysere dette. Det gidder jeg ikke, det får være grenser for hvor lenge jeg skal velte meg i den sorgen som ikke eksisterer over at Vålerenga faktisk egentlig hadde en jævla bra sesong. Hvem hadde vel tippet seriegull i forkant av sesongen? Og ikke si «Jeg!» for da juger du med høy grad av sannsynlighet. Og sier du fortsatt «Jeg!» så anklager jeg deg for å ikke ha vært helt rasjonell, hehe.
Det er greit det også altså.
Hvis jeg skal trekke frem en kamp må det være borteseieren over Lillehammer 2-1 6. desember i fjor. Da fungerte laget 100%, og selv om onde lokale nisser sier vi var heldige så er det en sannhet med modifikasjoner. Veldige kraftige modifikasjoner, for vi slo Lillehammer fullt fortjent. Og alle vet hvor kjip Kristins hall er å spille i. Det er ikke ofte vi drar derfra med poeng.
Gutta kjempet som løver og det betalte seg.
Og skal jeg huske et øyeblikk før jeg blir (mer) senil må det være Martin Røymarks 2-2-scoring på 59:59 hjemme mot Stavanger Oilers 30. desember i fjor. Først trodde jeg ikke at han hadde styrt inn skuddet fra Stefan Espeland, men jammen meg stod dommeren der og fekta for mål, og jeg ble fuktig i øyekroken. Når jeg kom hjem etter kampen og så det i reprise ble jeg like fuktig i blikket på nytt.
Jeg får gåsehud enda når jeg tenker på det.
Andre har sikkert andre øyeblikk og kamper de vil huske spesielt. Disse to er mine. Og de er ikke bygones, jeg skal ta de frem og leve på dem når det kommer tøffe tider kommende sesong.
Men det rører seg i brakkeriggen på Jordal altså. Det er ikke noe jordskjelv, men det er gode nyheter kort tid etter exiten. Back-poteten Villiam Strøm har signert for 4 nye år. Villiam er kompromissløs i forsvar, og leken og villig i angrep. Det være seg som back eller forward.
Men jeg ser ham helst som back.
Talløse ganger i vinter har vi sett motstandere forsøke seg på Villiam og bare prellet av.
Du flytter ikke på Villiam Strøm. Du klarer ikke.
God natt, Vålerenga. Hvor hen du er...
Tidligere «Veien tilbake»: