Veien tilbake: Planen om verdensherredømme lever
Nei da, seriegullet er ikke glemt, noe bildet under artikkelen viser. Gleden står å lese i ansiktene til gutta. Men mens serien vi vant hårfint handlet om å være best over tid så handler Norgesmesterskapet om å være best når det gjelder. Sånn enkelt sagt. Og allerede i norgesmesterskapet har vi opplev både glede og sorg allerede etter tre kamper, og akkurat i sorgen er sånne bilder gode å ha.
Og for all del, ta gjerne kopi av bildet, vi skal ikke ha 15.000 riksdaler for det. Ingen riksdaler faktisk.
Men, NM-sluttspillet altså. Det kan i verste fall strekke seg over 21 kamper, altså nesten en halv serie. Nå går det sjelden sånn, og for å være ærlig, jeg blir mildt sagt overrasket om Manglerud Star klarer slå oss i flere enn den ene kampen de klarte lørdag. Vi har åtte seire av ni mulige mot dem så langt denne sesongen, og vi er rett og slett flere hakk bedre når vi trår til.
Skal Manglerud Star vinne holder det ikke å vinne kamper i «garasjen», de må vinne i Forum også. De to forsøkene de har hatt til nå i sluttspillet har endt med tårer og tenners gnidsel for dem.
Enkelte mente nok at vi burde valgt Stjernen blant annet fordi de kunne gi oss mer lik matching, altså at de spiller nærmere vår egen stil enn hva virrende spillere i Manglerud Star gjør. Dem om det.
Manglerud Star spiller en rotete ishockey, de virrer rundt litt som en hønseflokk. Hver mann sin retning. Livingston står for en rotete ishockey, det gjør han i Manglerud Star og det gjorde han den korte tiden han var i Lørenskog. For all del, lørdag virket det 100 % mot Vålerenga, men det er like fullt en rotete ishockey, nesten helt uten plan og struktur.
Det er mye armer og bein.
Også vi har et par mann med mye armer og bein, men Manglerud Star har 21 av dem. Målvakt Joyce, som jo bør ha armer og ben potensielt i alle posisjoner, og 20 utespillere.
Det er ikke noe vondt ment mot Manglerud Star og folka der i oppe altså, det er ishockeyen de spiller jeg henger meg litt opp i. Og sist jeg sjekka var de Norges talentfabrikk nummer #1, så noe riktig gjør dem. Og vi kan takke Manglerud Star for legender som Øystein Olsen (9 NM-gull) og Lars Erik Lund (7 NM-gull). I nåtid er det på sin plass å nevne at Steffen Søberg kom til oss fra Manglerud Star.
Så hva er det jeg sier da?
At de spiller en annerledes ishockey. Det fungerte ikke mot oss de syv første gangene denne sesongen, men det fungerte den åttende, men ikke den niende igjen.
Og så var det Vålerenga da. Ingen er så gode til å gjøre seg dårlige som Vålerenga. Hver sesong har vi et par-fire sånne kamper. Tapet 7-5 hjemme for Lillehammer i serien er et annet eksempel.
Hvis vi ikke klarer møte trekk med mottrekk så har vi et problem. Hvis vi er så statiske at vi ikke klarer meisle ut nye løsninger og trekk on the fly bare fordi motstanderen er planløs, ja da må vi sette oss ned og finne ut hvordan løse den tilstanden.
Å løse den tilstanden klarte vi til en viss grad mandag. Vi spilte en litt under middels første periode, en god andre periode, og en grei tredje periode. Vi styrte bare inn i tredje periode, brukte minst mulig krefter. Det er kanskje ikke det mest underholdende å se på, men det gets the job done.
Men det er viktig at vi hevet oss fra første til andre periode. For når vi går videre til semifinaler, ja da kommer vi til å møte alt annet enn virrende og planløse motstandere som spiller på tilfeldighetene.
Men det er kanskje en fordel? At vi får mer strukturerte lag å spille mot, lag vi kan plukke fra hverandre systemene til og tegne opp på en tavle, vise på en video.
Lørdag var et feilskjær.
Et bananskall.
Først tar vi Manglerud Star, dernest kjører vi på med full gass mot verdensherredømme!
God natt, Vålerenga. Sov godt i natt...
