Veien tilbake: Nå er veien kort

Furuset Forum var døden. Tilskuerne uteble. Vi tapte kamper.

Men så plutselig skjedde det noe. Spillerne tok det til seg. Her måtte de leve uanset tom de ville eller ikke, og uansett hvor kjipt det er. Og nesten som over natta, det føltes i hvert fall sånn, ble Furuset Forum vårt eget fort. Vi begynte å vinne hjemme som en regel.

På isen fikk vi altså en opptur.

Men tilskuerne uteble. Folk ville ikke til Forum. Og Vålerenga var nære katastrofe, så nærme at nye eiere måtte inn med frisk kapital. Og så ble det jammen meg seriegull sist sesong.

Mot alle odds.

Kort fortalt. Den faktiske gangen i dette er selvfølgelig mye lenger, men nå føles alt kort, for nå er vi så nært nye Jordal Amfi at det føles ut som om det er rett rundt hjørnet. Og det er det, det er bare et bittelite sluttspill igjen, og så en forventningsfull sommer.

Sesongkortet er i lomma allerede.

Men så er det dette bittelille sluttspillet da – som selvfølgelig ikke er bittelite. Det er dette som er indrefileten, det man kjemper om. Som man bruker 45 serierunder til å bygge seg opp til. Jovisst betyr serien noe, det handler om å være best over tid, NM-sluttspillet handler om å være best der og da som den gamle kjempen Kenneth Larsen sa det for noen år siden.

Og nå har hockeymaskinen fra Oslo Øst våknet.

Sist tirsdag hadde vi besøk av Stavanger i Forum. Det endte 3-2 i vår favør. Og det at vi har våknet så vi de siste seks minuttene av kampen. Et overveldende press fra Stavanger Oilers ble slått tilbake gang på gang, selv når de i snaue tre minutter spilte med en ekstra utespiller og målvakt Henrik Holm i boksen.

Stiller vi med det samme robuste forsvaret i NM-sluttspillet vi vi knipne å slå.

La gå at vi mangler en målsnik eller to, men jeg har troen på at spillerne tar et steg opp og omsetter sjanser til mål.

At formen er spisset.

Er den spisset kan vi gå hele veien.

God natt, Vålerenga. Sov godt i natt…