Veien tilbake: Keep calm and carry on
Mange har sikkert sett akkurat den setningen på ymse klenodier fra balløya. Well, om enn ikke like dramatisk som opphavet gjelder det i høyeste grad for sfæren rundt Vålerenga. Jeg skal ikke påstå at panikken brer seg, men tilsynelatende brer panikken seg…
Panikk for at vi ikke skal få et slagkraftig lag. Det gjentar seg hvert år.
Det begynner i april. Det er alltid noen klubber som er tidlig ute med å få seg noen underskrifter. Så kommer mai og juni, og signerings-bonanza fortsetter. Ofte er det ganske stille fra Vålerenga - tilsynelatende.
Mens andre lag nesten bedriver kontraktsforhandlinger i media gjør Vålerenga det motsatte.
Ok, jeg forstår hvor panikken kommer fra!
Jeg, som dere, elsker Vålerenga – og det er klart at jeg bare vil det beste for min elskede. Poetisk mumbo jumbo til side; vi bryr oss! Og vi bryr oss langt mer enn gjennomsnittet. Derfor opptar dette oss selvfølgelig langt utover hva som er sunt til tider.
Men den som tier stille og lytter godt etter hører de små dryppene som kommer. De drukner lett i Facebook-feeden om man ikke virkelig spisser ørene, men de er der.
Senest Colin Spaberg Olsen med to nye år. Signeringene kommer, litt stille og forsiktig, men de kommer.
Keep calm and carry on.
Vålerenga er en evighetsmaskin. Perpetuum mobile. En maskin som går og går.
Når det er sagt, ingenting av dette skjer av seg selv. Det er en dyktig stab som jobber utrettelig med dette, for å bringe tradisjonen videre. For at Vålerenga skal være slagkraftige og kjempe i toppen.
År etter år.
Går og går.
Og snart, plutselig, er troppen komplett. Komplett nok. Og så utvikler troppen seg gjennom sesongen. Den krymper og vokser. Det blir skader og friskmeldinger. Noen kommer og noen går.
Men Vålerenga består.
God natt, Vålerenga. Hvor enn du er…