Veien tilbake: Hva er fortjent
Det er noe mektig deilig å ta pause i Get-ligaen på toppen av tabellen med ni poeng ned til Storhamar og Stavanger Oilers. Vakkert er det. Men alt er ikke like vakkert, og i dag vil jeg ta opp et vanskelig tema, publikum.
Eller rettere sagt mangelen på det.
Når Vålerenga hadde besøk av Stjernen sist tirsdag var det 633 betalende sjeler som beskuet kampen. Eller jeg vet faktisk ikke hvordan de teller nå, om det er antallet solgte billetter eller om det er faktisk folk innenfor portene.
Og så hører vi det så ofte i kroker og kriker: gutta fortjener bedre. De legger ned så mye tid og innsats i det at de hadde fortjent et større publikum. Og når vi de senere år ikke akkurat har vartet opp med fest-hockey til vanlig, ja da er det snudd på hodet; nå leverer vi som oftest fest-hockey.
Martin Røymarks 59:59-scoring mot Stavanger Oilers er betegnende på hvordan Vålerenga spiller ishockey denne sesongen. Kjapt, muntert, brutalt, nådeløs – take no prisoners! Sånn hockey skal spilles. OG når man går all in hele laget da krones man med suksess.
Men hvorfor kommer ikke publikum? Vålerenga er igjen i slaget og de ulike sportssendingene på TV 2 og NRK sloss om å vise Vålerengas bravader på isen. Vi får best mulig reklame i best mulig sendetid, og enda kommer ikke folk?
Det er en meget sammensatt problemstilling dette at folk ikke tar turen til arenaen. Og jeg skal ikke teoretisere over det nå, fordi det var nemlig ikke poenget mitt. Poenget mitt var dette «fortjent» og hvor viktig det er å gå forsiktig i dørene med å snakke om det.
For å snakke om akkurat det er på en måte å spille på folks (antatte) dårlige samvittighet for at de ikke drar og ser spillerne som fortjener det. Og igjen; det gjør de, men vi kan ikke snakke om det på den måten. Vi må være smartere. Å prøve å spille på folks (antatte) dårlige samvittighet er å starte med negativt fortegn.
Det liker ingen.
Men det er ingen grunn til at vi skal det. Vi har et lag som herjer, som gjør som de vil. De spiller underholdende festhockey så vel hjemme som borte. Vi kan fortelle historiene om bragdene, som da Martin satt inn pucken 1 sekund før slutt. Det er en bragd og en historie som ikke kan fortelles for mange ganger.
Og det er 100 andre historier bare fra årets sesong!
Det er nå vi har sjansen, til å løfte gutta opp og frem og fortelle om deres innsats på isen!
Og sakte men sikkert kommer folk til Forum, og de vil bli begeistret, og de vil snakke om det, og de vil komme tilbake, og ham med seg nye venner.
Føler dere det ikke? Vi er på gang!
Vi er på vei tilbake!
Forrige uke hadde jeg en liten uhøytidelig quiz. Tre av spillerne i årets tropp kunne heve Haralds pokal da vi vant sist, det svaret fikk du på hvilke spillere det var. Men så var spørsmålet om han siste, som ikke løfta pokalen da, men som har tre NM-gull med Vålerenga.
Det er evighetsmaskinen Morten Ask selvfølgelig. Tre «bøtter» har han sikret så langt, og med det tempoet han holder kan det fort blir flere.
Så i all det triste om publikum kan vi i det minste glede oss over Morten som rett og slett anser det å bli eldre som et privilegium, ikke et hinder.
God natt Vålerenga. Sov godt i natt.
Tidligere «Veien tilbake»: