Veien tilbake: Exit Martin Laumann Ylven
Jeg har lukta lunta, men allikevel slo det ned som en liten bombe; Martin legger skøytene på hylla. Den siste sesongen spesielt ble det mye alternativ trening på grunn av skader, og nå var det altså nok. Motivasjonen sviktet.
Og vi kunne se det litt på statikken også. 30-åringen kom til Vålerenga foran 2015/16-sesongen, og det i seg selv var et lite jordskjelv. Martin er en type spiller enhver supporter av motstandere elsker å hate. Og hvem andre enn den nå avgåtte sirkusdirektøren Jan Tore Kjær hentet Martin til Vålerenga.
Dette høres ut som en nekrolog, det er det ikke. Martin lever i beste velgående.
Første sesongen var litt sånn midt på treet. Det tar tid å spille seg inn i Vålerenga. 31 poeng er akseptabelt. Sesongen etter økte han til 50 poeng og vi luket noe stort. Så kom sesongen 2017/2018 og da satte skadene inn, bare 31 kamper ble logget den sesongen med 20 poeng. Og nå sist seong – 18 poeng, riktig nok på 48 kamper, men Martin som vi kjente ham fra de første to sesongene var nesten borte.
Jeg vil huske Martin for hans oppofrende spillestil. For hans kompromissløse behandling av de stakkars spillerne som kom seg inn på radaren hans. Han var ikke ufin, men han var betong. Mang en gang prellet overivrige motstandere av ham som om ingenting hadde skjedd.
Og så lignet han på noe som så ut som om han skulle ramle fra hverandre når han satt fart på jernene, armer og bein i alle retninger, men han kom seg frem, fort.
Nå er det altså slutt, og mange gode minner kan settes opp på hylla og tas ned en hustrig og mørk høst- eller vinterkveld og varme litt ekstra når det går litt imot, og jeg som supporter trenger å tro litt ekstra på laget.
Jeg har som den blåøyde supporter jeg er alltid trua. Nesten alltid.
Og i hvert fall når jeg har på meg lykketrusa. Men det er en annen historie. Og det bildet dere fikk på netthinnen nå var gratis.
Takk, Martin!
Jeg håper vi ser deg på tribunen! Og kanskje i en trenerrolle i klubben.
Og så står vi der litt mer ribbet enn forrige uke. Nå har vi mistet både Rasmus Ahlholm og Martin. Og nå reiser spørsmålet seg: Tør Roy og Espen å gå løs på sesongen med det unge mannskapet vi nå har, eller skal man bruke midlene fra Ahlholm og Martin til å hente inn en hot shot eller to.
Jeg ønsker meg en storvokst finsk tømmerhogger som kan rydde isen i et jafs. Og så ønsker jeg meg en sniper, en skikkelig målsnik.
Om jeg får ønskene mine oppfylt gjenstår å se.
Det er bare å henge med på veien tilbake.
God natt, Vålerenga. Hvor enn du er …
Martin Laumann Ylven
Martin Laumann Ylven