Veien tilbake: Det mørkeste kapittelet i klubbens historie
Det er ikke lett å være assosiert med Vålerenga Ishockey om dagen. Hverken som spiller, støtteapparat eller patriot/supporter. Vi er inne i en av klubbens mørkeste perioder, kanskje kun overgått av konkursen på 90-tallet.
Det er over ti år siden vi hentet hjem en Haralds pokal. Vi blør hysteriske mengder penger ved å spille i Furuset Forum i påvente av nye Jordal Amfi, med det resultatet at stallen er historisk ung. Men selv om stallen er ung og spennende uteblir publikum og mange sponsorer. Noe VIP-konsept å snakke om finnes heller ikke.
Men den unge stallen er jo så klart morsom å se, men de mangler rutine, og det synes også godt. Vi taper kamper fordi vi ikke scorer mål (DOH!) og vi scorer ikke mål fordi vi ikke skyter på mål eller har trafikk foran mål. Det er to nøkkelfaktorer selv de unge er klar over.
Men vi evner ikke å få det til.
Vi skyter, men det er vådeskudd.
Og nå begynner det å skrante i forsvar også. Billige mål renner inn. Han som tidligere i perioder har vært en vegg har sluppet inn noen enkle pucker. Det er så, men det er ikke Steffen Søbergs feil alene, langt ifra. Disse som scorer disse enkle mål klarer det i første rekke fordi forsvaret vårt slipper dem igjennom.
Jeg har ikke vært i Søbergs hode, men jeg kan tenke meg at han blir usikker når han ser motstandere bare seile inn gjennom sprekkene i forsvaret vårt.
Ok, nok sipping.
Jeg tenker at jo lenger mot sluttspill vi kommer, jo bedre samspilt blir laget, og ungvalpene mer disiplinerte. Og kanskje løsner det for Leo Johansen Halmrast, sønn av legenden Stig «Myggen» Johansen.
Og jeg har vel sagt det før; jeg elsker Villiam Strøm! De som forsøker å takle ham møter en murvegg, og de som blir taklet v ham glemmer det aldri. Villiam er kompromissløs. Og det kuleste, plutselig rykker det til i kroppen og han går coast-to-coast. Det blir ikke mål av det, men et par assists har det blitt. Og fordi Villiam er så stor som han er ser det litt sakte ut når han setter kursen over isen.
Men det går fort.
Herlig!
I løpet av jula har vi fått litt nytt blod inn i stallen. ’94-kroppen Gustaf Berling debuterte i hjemmekampen mot Frisk Asker. Svensken som har tatt nummeret 35, er forward så ut til å elske lange bytt, og han stod dem uten noen store skandaler. Berling er en schwær jævel på 193 cm over isen.
Jeg håper han bruker fysikken til å ta (fair) for seg…
27 år gamle Henrik Olsén er også klar, og spiller aftenens oppgjør mot Frisk Asker i Askerhallen. Han er center/forward, og er i motsetning til Berling mer normal 8 kroppsbygning (183 cm, 83 kg). Han kommer fra Nyköpings SK i Sverige hvor han logget 16 kamper denne sesongen med 12 poeng (5/7).
Vi ønsker begge velkomne!
Med disse to på isen får vi tilført sårt savnet rutine. Det medfører dessverre også at et par av rookiene må finne seg plass på tribunen.
Før kveldens kamp ligger vi på 5. plass, to fattige poeng bak Frisk Asker. Bak oss puster og peser Sparta og Stjernen, men ingen av de kan ta oss igjen i aften. Sparta ligger som forventet, men Stjernen har fått opp dampen etter en shaky start på sesongen.
Med to nye inn i troppen øyner vi håp i aften.
Å slå Frisk Asker er et skritt på veien tilbake, et viktig skritt med tanke på plassering i sluttspillet.
God natt, Vålerenga. Hvor hen du er…