Veien tilbake: Det er nå samholdet settes på prøve
Onsdag røk vi på et av de pinligste tapene i moderne historie. Frisk Asker raserte oss 7-1 i pengebingen Asker, alt gikk galt. Nå må vi vinne hjemme fredag, og spørsmålet er hvordan vi går løs på den oppgaven…
For etter en slik leksjon vi fikk onsdag er vi nødt til å reise oss i alle ledd når neste kamp går av stabelen i Furuset Forum kl. 19 fredag kveld.
Først en evaluering, den tar Roy og Espen på kammerset. Etter den forestillingen vi så onsdag kan man jo gjette seg til hva man snakker om, det er ikke så vanskelig. Den som kan være vanskelig er å få «snudd hodene» på gutta.
Joda, det har sneket seg inn noen basiller eller et hissig virus. Men det var alene ikke grunnen. Vi merker så klart godt at Stefan Espeland er borte, men han er ikke laget alene uansett hvor viktig han er. Nei, kollapsen onsdag går dypere.
Den handler tror jeg om at vi ble litt tatt på senga. Vi vant i pengebingen i Asker sist, og da møtte vi et litt tafatt Frisk-lag som spilte litt uinspirert. Det samme gjaldt den påfølgende kampen i Furuset Forum. Vi eide de to kampene.
Noen vil sikkert mene jeg tar feil, men i sum eide vi de to kampene. Vi var på og det var ikke Asker.
Når vi så møtte et Asker som var virkelig påskrudd var det som å få en kake midt i fleisen. Flere påfølgende kaker faktisk. Og vi klarte ikke snu trenden fra 1. periode, 2. periode ble verre. 3. periode var en marsj mot å få den forbanna kampen ferdig uten skader.
Vi ble rett og slett blåst av banen.
Vi manglet det kollektive trykket, samhandlingen spesielt 1.-rekka har stått for var borte. Telepatien mellom spillerne ikke-fungerende, knute på tråden. Kall det hva du vil, alle negative begrep stemmer sannsynligvis.
Men vi behøver ikke velte oss i det. Ikke nå mere, det er nok nå.
Alt dette tror jeg Roy og Espen løser opp i. Jeg tror det er snakk om å få spillerne til å snakke om det – og det gjør de sannsynligvis nesten av seg selv. Spillergruppa er tross alt ganske robust, det er ikke en gjeng rookies.
Og selv om det var skremmende er det full kontroll spår jeg.
Så syng for full hals fredag, gi alt din stemmes prakt kan bære. Vifte med flagg til du pådrar deg voldelig senebetennelse. Hopp og sprett til du blir sånn; til du har hoppet på deg hjernerystelse. Og viktigst av alt, støtt eget lag, gi pokker i hva de andre driver med.
Syng og rop spillerne frem. Opp, opp, opp og frem!
Seier fredag kveld er et skritt på veien tilbake. Noe annet en seier er utenkelig.
God natt, Vålerenga. Hvor hen du er...