Veien tilbake: Det er nå det gjelder
Mange ler av serien, Get-ligaen. Det er gått sport i å gjøre narr av den. Mange sier at den ikke er viktig, at det er 48 treningskamper på vei til sluttspillet. Spør man spillerne er svaret noe ganske annet.
Først av alt, det er en del som har spurt hva greia er med «Veien tilbake». Dette er beskrevet i den første artikkelen jeg skrev i serien, den kan du lese her.
Men så til dette med serien. For serien handler om å være best over tid, mens NM-sluttspillet handler om å være best når det gjelder. Vel, nesten da. Hver sluttspills-runde er jo i seg selv en liten serie. Først til fire seire krever sitt, av begge lag. Noen runder går hele veien til 7 kamper.
Det er ingen som kommer til NM-sluttspillet som bare legger seg ned for å dø, alle kjører på hva remmer og tøy kan holde. For i NM-sluttspillet kan alt hende, og selv det minste feilskjær kan bli fatalt. Det kan du spørre Tommy Lund om.
I 2004, i 6. og potensielt avgjørende finale mot Storhamar, i overtall i sudden death hjemme i Jordal Amfi, rushet han ut av målet etter en puck relativt langt unna. For langt. Storhamars Chris Marinucci snappa pucken, og resten er vond Vålerenga-historie.
Ok, hva får meg til å tenke på dette da? Jo… Etter at vi hadde rasert Storhamar 3-0 som en julegave til alle patrioter var det en venn med begge beina godt sementert i feil leir som mente vi var hysteriske og euforiske bare fordi vi hadde gått forbi dem på tabellen, og bare hadde en ledelse på ett fattig poeng. Samme fyren bruke store deler av fjorårssesongen på å fremsnakke eget lag for døve ører.
Altså jeg hørte hva han sa, men det var nesten innlysende at Storhamar skulle gjøre det særs bra forrige sesong, og det å stadig høre om det gjorde at likegyldigheten kom slepende. Noen av våre kamper, spesielt hjemmekampene på Gjøvik var tette, men Storhamar var hakket hvassere enn oss. Lite å gjøre med i fjor annet enn å bare trekke på skuldrene.
Men hvorfor denne gleden da?
Jo, for det første, etter ti års tørke tar vi imot hvert eneste poeng vi får raka til oss med åpne armer. Og spesielt når det gjelder å snyte Storhamar for dem. Det er rett og slett en stor bonus, slå Storhamar OG passere dem på tabellen. Jeg blåser en lang marsj i at det tredje målet kom i åpent bur. Oppsnappingen til Rasmus Ahlholm var i høyest grad en del av spillet, og sover du blir du straffet hardt.
Rasmus sov altså ikke.
For det andre har jeg skrevet om dette med at det er og forblir helt close race i toppen, og at julens kamper vil definere tabellen. På den tabellen ligger nå Storhamar på 3. plass, og med den form de har vist litt over tid skal det godt gjøres for dem å gå forbi oss igjen. Skal de forbi oss igjen må vi tape, og det er det ingen i Vålerenga som har planer om skal skje.
Og, vi skal ikke glemme at best mulig plassering i Get-ligaens seriespill gir hjemmebanefordel i sluttspillet. For noen er hjemmebanefordelene nesten kun økonomisk, for andre alfa og omega sportslig.
Økonomien er selvfølgelig viktig for alle lag, men for noen er det viktigere enn andre. Stavanger Oilers med et påstått underskudd på 5 millioner i 2018 kan ta seg råd til å ta lettere på det enn for eksempel Frisk Asker, som på tross av at de holder til midt i pengebinge-land så å si ikke eier nåla i veggen og spiller i en råtten hall. Og for Lillehammer som sendte oss ut av sluttspillet i kvartfinalene sist vår var hjemmebanefordelen viktig, Kristins hall er en meget vanskelig bortearena å vinne i.
Frisk Asker skal for øvrig få ny hall om ikke så alt for lenge, så der er det i ferd med å rette seg i hvert fall på den fronten. Så gjenstår det å se om pengebinge-folkene vil forelske seg i klubben eller fortsette med å behandle den som en dårlig stebror.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Rasmus Ahlholm
Alt kan selvfølgelig gå rett vest. Alt dårlig gjør jo det, går rett vest. Sånn sett er det riktig og viktig at Stavanger Oilers kommer på besøk søndag. Vålerenga – de gode – må sørge for at poengene ikke blir med Stavanger Oilers – de onde – til vest(landet). De onde kan reise hjem igjen tomhendte. Det har jeg sett i krystallkula og da må det bli sånn.
Det har vært noe svært dempet over Stavanger Oilers denne sesongen. Den brautende stilen er borte (for nå), de har fått seg en knekk og en smekk, og lært at de er ikke lengre unna fadesen enn en middelmådig trener og en gomp som tar litt lett på hvilke spillere han henter. Stavanger Oilers bommet grovt, til alles glede bortsett fra dem selv. En kortvarig glede dessverre, nå er de i full gang igjen og de leder i skrivende stund serien med fire poeng på oss.
Stavangers nye trener, Todd Bjorkstrand har fått skikk på flokken sin. Fra en exit i kvartfinalen i våres ser de nå ut som godt sluttspills-materiale. Bad news for alle andre enn dem; når rammene til Oilers virker er det stor sjanse for at hele laget presterer også. Og skal de rette opp et angivelig 5 millioner i minus for 2018 må de servere publikum nye opplevelser for å trekke pengene ut av lommene på dem igjen.
Det kommer til å bli et knalltøft oppgjør i Furset Forum søndag. Ikke som kampen mot Manglerud Star fredag, der hadde virkelig tapet satt seg i hodene til Manglerud-guttene før de gikk på isen. Det ble en merkelig kamp, men Vålerenga var aldri truet. Det var i sum ikke vakker ishockey, men gutta møtte opp på jobb og gjorde det som trengtes.
Ved eventuell seier over Stavanger Oilers søndag vil vi være ett poeng bak dem, og potensielt fire poeng foran Storhamar om disse feiler.
Er ikke det to gode grunner til å dra på kamp?
God natt Vålerenga. Sov godt i natt.
Tidligere «Veien tilbake»:
Thomas Olsen