Det er som mørkest rett før det blir lyst igjen
Resultatene er faktum, 5 kamper, kun 2 poeng. Dette er umulig å gjøre noe med. Det er historie. Det var ikke det vi håpet på, det var ikke det vi ville ha. Vi vet, for vi har fulgt Vålerenga lenge, at vi får ikke alltid det vi vil ha.
Hvis du nå forventer at jeg skal skrive en lang tirade om at alt stinker og at alle må gå så kan du bare legge på røret med en gang, for det kommer ikke til å skje.
Hvis du derfor tror at jeg er superfornøyd og danser på rosa skyer så er du også på ville veier.
Jeg er skuffet, men jeg velger å se fremover, jeg velger å ha tro. Jeg er Vålerenga supporter, og jeg velger å støtte de gutta som står foran meg på søndag i kongeblå drakt.
Vi har tidligere møtt opp med bannere som «Vi har ryggen deres» eller vi synger «Vi står sammen og kjemper og vinner til slutt» Så nå har vi hatt noen dårlige opplevelser, men det snur, vi må samles, finne ny motivasjon.
Husk at vi følger Elite-serien, ligaen hvor alt kan snus på hodet i løpet av noen serierunder.
La oss glemme resultatene litt, og heller se på ting i et litt utvidet perspektiv.
Vi har i år hatt noen kamper hvor alt har stemt, og vi har vært som å se på et fyrverkeri, bare store smil og analtog på tribunen. Dette er ikke mange ukene siden. Vi kan finne tilbake til den stilen, for vi har sett at ferdighetene er der.
Jeg glder meg i dag over enkeltspillere. Jeg koser meg hver eneste gang jeg ser Kristoffer Klaesson spille for Vålerenga. Gutten er 18 år gammel og jeg våger påstanden om at han er det største keepertalentet som noen gang har iført seg kongeblått. Jeg vet godt at han var ung og uheldig på 1-0 scoringen i går, men jeg har tålmodighet nok til å akseptere det, for jeg vet at unge keepere iblant gjør tabber, men du så selv hvor sterk han er i hodet i situasjonene som fulgte. Dette sier jeg uten å sende noe stikk til Adam Larsen Kwarasai, for Adam er en hedersmann. Hvis du husker helt tilbake til sesongoppkjøringen så var Adam ute med skade, for så å komme tilbake når sesongen startet. Det du kanskje ikke vet er at han var ikke skadefri når han gjorde comeback, han valgte å spille med smerter fordi han følte at han måtte ofre seg for laget. I min bok så er du en ekte Vålerenga-kriger når du gjør det.
Vi solgte Chiddy Ejuke i sommerferien, fikk inn noen svært så gledelige millioner og med det så får klubben straks bedre armslag økonomisk. Vi er fortsatt en klubb som kjemper med nebb og klør for å komme i en posisjon hvor utgifter og inntekter balanserer – og at vi dermed ikke er avhengige av Tor Olav Trøim for å dekke driftskostnadene
Vi henter inn 3 spillere, to av disse har nå fått sin debut og vi ser at de har noe å tilføre, men det er heller ikke lett for de nyankomne og skinne når laget i sin helhet ikke presterer veldig godt. Det er en lagsport og vi må ha alle med for at det skal bli bra. Noe av det som skjer når Chiddy går er at vi mister en god spiller, ingen tvil om det – men husk Chiddy spillte også i vår når det var trått som faen mot motstandere som Molde, Kristiansund og Bærum, så en spiller er ikke nok. Rapportene sier at i første halvdel av sesongen så hadde vi en godt sammensveiset gjeng som jobbet godt sammen, og med 3 nye inn så får man usikkerhet inn i gruppen. Spillere begynner å stille seg selv spørsmål som «Er jeg pluteslig 2. 3. eller 4. valget nå» Sånne tanker er nok i et kollektiv, til at det begynner å bli uro, uro og usikkerhet kan raskt gi dårlige prestasjoner.
Så tror jeg nå at vi på søndag kommer til å gnistre mot Rosenborg og vinne den kampen? Nei – det gjøre jeg helt ærlig ikke, men jeg velger å håpe. Jeg velger å håpe at spillerene sier til seg selv at det er jo bare fotball, la oss gå utå og løpe Rosenborg i stykker, la oss være fryktløse og la oss vise de at vi kan spille fotball som det ryker av.
Så på søndag finner du meg på supportertribunen, jeg har ryggen deres – Heia Vålerenga