Vålerenga fra tribuneplass – 100 år med risikosport
«Dæven, vi er 100 år! Jeg skal på kamp!»
Tekst: Jan-Erik Ullevold Sveen
Det var det første jeg tenkte på da jeg våknet i dag, at i dag er det fest hele dagen. Og selvfølgelig kamp på Ullevaal, jubileumskamp og greier.
Å gå på kamp med Vålerenga er noe av det aller beste jeg gjør. Slik har det vært i mange, mange år – men akkurat i dag føler jeg at det er ekstra stas. Som vanlig gleder jeg meg – og jeg gruer meg også. Jeg håper, er forventningsfull, spent og litt stressa. Så mange følelser!
Det har ofte slått meg dette: alle disse motsetningene, alle følelsene som raser gjennom en stakkars kropp i løpet av kampdag – nesten rart det stort sett går bra. Det er rett og slett risikosport vi driver med!
Spenning og nervøsitet hele dagen før kamp. Sitrende glede – over gjensyn med laget, atmosfæren på stadion, treffe kompiser og medsupportere. Frykt – for ikke å rekke kampen, for å tape. Frustrasjon – over feilpasninger, billig straffe i mot og klokka som går enten altfor sakte eller altfor fort. Skadefryd – over han klysete bonden som brant den billige straffa, og han som blei dratt på ræva av en av våre helter. Sinne – over grisespellere, over dommerjævelen som ikke tar det. Absurd, ellevill glede ved scoring. Adrenalin. Angst for at det ikke skal holde helt inn. Lettelse når det gjør det.
Hardt prøvet står jeg der etter kamp, utladet og sliten. Og tenker: «Fy f…, dette er det beste jeg veit».
Ekstremsportutøvere begrunner ofte aktiviteten sin med følelser – raset av følelser når man hopper eller setter utfor. Kicket. Frykten, gleden – følelsen av å virkelig leve.
For meg er det sånn det er å være Vålerengasupporter også. Risikosport! På tribunen føler jeg at jeg virkelig lever.
Men i dag, på 100-årsdagen til verdens flotteste idrettsforening, er det GLEDEN som fyller meg mer enn noen andre følelser.
Gratulerer med dagen! Vi ses på kamp.
